Copyright - ©

På to hjul langs Donau

Donau er mye mer enn bare vann som renner. Langs elva venter frodige landskaper i alle grønntoner om sommeren, fruktblomstring om våren og bugnende vinranker om høsten. Og til alle årstider: praktfull kirkebarokk og borgruiner i siluett mot solnedgangen, storbystas og landsbysjarm, historie og legender i skjønn og melanolsk forening. Derfor er Donauradweg, sykkelveien som følger strømmen fra Passau til kulturmetropolen Wien (og enda langt videre østover, hvis man skulle ønske det), et paradis for nysgjerrige, opplevelseslystne sykkelseteryttere. Disse sidene er ment å skulle gi noen facts and figures for noen av de mange inntrykkene som vil dukke opp underveis.

Noen fakta om floden

Donau med sine totalt 2850 kilometer er nok ikke Europas lengste elv, den tittelen er forbeholdt den 3690 kilometer lange Volga. Men et annet superlativ kan Donau tinge på: Europas mest romantiske elv. Donau har alltid vært symbolet for Europas lengsel og dragning mot øst. Akkurat hvor den kommer fra, er det ingen som vet sikkert - ved Donaueschingen i Schwarzwald strides en rekke bekker små om offisielt å regnes som den store åens opphav. Men alle vet hvor den skal: fra Sør-Tyskland bukter Donau seg gjennom hele Sentral-Europa - Østerrike, Slovakia, Ungarn, Yugoslavia, Bulgaria, Romania, Moldavia og Ukraina - i store svinger helt fram Svartehavet. Og desto lengre østover den renner, jo vakrere er elvas navn: slovakisk Dunaj, ungarsk Duna, serbisk og bulgarsk Dunav, rumensk, moldavisk og ukrainsk Duñarea. På 1800-tallet var Donau symbolet for stormakten Østerrike-Ungarn, også kalt die Donau-Monarchie. Datidens mest populære komponist, Johann Strauss, komponerte tidens største hit med tittelen An der schönen blauen Donau. Nederlaget i første verdenskrig splittet Østerrike fra resten av keiserdømmet i øst og reduserte landet til en liten, nostalgisk rest av århundrene med prakt. Strauss' vals fikk en melankolsk undertone, men melodien ble fortsatt nynnet og danset til, og Donau forble symbolet for den europeiske drømmen om øst. Det hadde stor symbolsk betydning da krusskipene på Donau i 2001 igjen fikk lov til å seile hele veien til Svartehavet, etter mange tiår med jernteppe og stengte grenser.
I begynnelsen av sivilisajonene var som kjent elvene, og Donaus landskaper har veldig gamle historier å fortelle om menneskers liv og kulturer. I 1908 fant gravearbeidere i landbyen Willendorf ved Donau (som vi sykler gjennom dag 5) en 11 cm høy steinfigur, en kvinne med særdeles runde former og attributter. Arkeologene har fastslått at fruktbarhetsstatuen Venus fra Willendorf, i dag en hovedattrasjonen i det kunsthistoriske museet i Wien, i hvert fall er 26'000 år gammel. Hva som foregikk ved flodens frodige bredder i de neste 24'000 årene fram til vår tidsregning – ja, det må man gjerne bruke fantasien for å forestille seg. Rundt Kristi fødsel kom i hvert fall romerne med sin sivilisajon og forsvarsteknologi. Donau var blitt yttergrensa i det romerske imperiet, og romerne bygde militæranlegg for å forsvare riket mot iltre kelterne, pannonierne og illyrerne som levde nord for elva. I ly av de romerske anleggene vokste handelplassene, og mange av dagens viktigste byer langs Donau var romerne allerede på fornavn med; Castra Batava (nå kjent som Passau), Lentia (Linz), og Vindebona (Wien). Gjennom middelalderen, før oppdagerne fant sjøveiene østover, var Donau en hovedvei mellom Europa og Østen for alt hva et europeisk middelalderhjerte kunne begjære - vin, salt, korn, rav, metall og tre. Men dagens frihandelsprofeter ville nok ha rynket på nesa av toll- og barrieresystemet som utviklet seg langs Donau. Av de lokale fyrstene fikk handelsbyene langs elva nemlig retten til å sette opp tollstasjoner med avgiftsplikt, og til å pålegge handelsskipperne å legge ut varene til salg på de lokale markedene før de fikk dra videre. På 1100-tallet var det ikke mindre enn 77 slike tollstasjoner på de drøyt 200 kilometrene mellom Linz og Wien! Tollbommene var imidlertid ikke de eneste hindringene for skipsfarten på Donau. Når elva i dag renner bedagelig og lar både passasjer- og fraktskip seile uhindret, er det ikke minst takket være kraftverkene og slusene bygd på 1900-tallet som regulerte vannstanden og tok noe av villskapen ut av Donau. Tidligere tider var Donau med sine understrømmer, steinklipper og andre kapriser nemlig en vesentlig større utfordring for skipperne, og det var lenge umulig å ferdes elva oppover. Så tok man til å bygge såkalte Treidel-Wege, smale veier langs elvebredden hvor sterke mannfolk og senere også hestespann dro fartøyene oppover motstrøms. Ingen dårlig ting, forresten - disse veiene skulle senere bli grunnlaget for Donauradweg, som i dag er en av Europas flotteste og mest populære sykkelveier.

Dag 1: Passau

Passau, tysk universitets- og handelsby med omtrent 50'000 innbyggere, ligger noen knappe kilometer fra grensa til Østerrike og er en liten by med en stor historie og en unik beliggenhet. Det er ved Passau at Donau går fra å være bare elv til å bli flod, majestetisk og drivende. Ved Passau møtes de tre elvene Donau (fra vest), Ilz (fra nord) og Inn (fra sør), de forener sine vannmasser og flyter videre sammen som Donau. Så Passau er omgitt av vann på alle kanter og blir kalt derfor gjerne ”Bayerns Venedig”. Det italienske kallenavnet er passende på flere måter. De staselige borgerhusene i gamlebyen ble tegnet av italienske arkitekter på slutten av 1600-tallet, da store branner hadde ruinert den opprinnelige middelalderbebyggelsen, og det er ikke til å nekte for at de elegante fasadene har et sydlandsk preg. Passau byr også på et første møte med den katolske kulturen som regelmessig kommer til å dukke opp i landskapet østover langs Donau, med sine kupler og tårn og barokke fassader. Byen ble bispesete på 700-tallet, og med beskyttelse fra fyrste- og kongehus fikk bispedømmet med sentrum i Passau bygge seg opp og bre seg ut som verdslig makt helt fram til 1800-tallet, da det kom inn under bundesstaten Bayern. Men lenge var Passau det geografisk største bispedømmet i det tyskspråklige rom med landeiendommer helt ned til Wien, og mange av klostre og forsvarsborger langs Donaus lange løp var det nettopp bispen i Passau som fikk bygget. Restene av denne fordums storhet, dagens Passau, har ikke særlig med makt å vise fram, men til gjengjeld levende, historisk sjarm i uvanlige mengder. Gamlebyen domineres av domkirka St. Stephan, som er det største barokke kirkebygget nord for Alpene. Kirkens indre gir et godt eksempel på hva kunsthistorikerne mener når de definerer stilbetegnelsen ’barokk’: kolossalt og prangende, dramatikk og detaljer, ornamentering og prakt - og dét selv om interiøret er holdt i enkelt hvitt. Orgelet i domen regnes som verdens største, og er du heldig, sitter akkurat organisten ved tangentene og lar deg bli vitne til kapasiteten i pipene. Man kan gjerne fortsette spaserturen gjennom gamlebyen videre over Residenzplatz, gjennom smug med serveringsteder, antikvitetsforretninger og konditorier. Og den helt spesielle sjarmen til Passau opplever man en sommerkveld ytterst på landspissen Dreiflusseck, hvor lysene speiler seg i vannet fra tre elver.

Dag 2: Passau - Untermühl/Aschach

Den første strekningen langs Donau, fra Passau til sluseanlegget i Jochenstein, gjøres unna bedagelig ombord på en av Donaus mange ”hvite svaner”. Fram mot grensa til Østerrike står åssidene tett innpå elveløpet, og det går ikke lenge før rester av historien dukker opp i dalsidene og dramatiserer landskapet. Forfalne ruiner av borger og slott er et fast innslag i Donau-landskapet langs så godt som hele elveløpet. De fleste stammer fra middelalderen, mange av dem ble opprinnelig bygget av eller for biskopen i Passau og kom senere over i privat eie. Ofte ble de besatt av rovridderne, middelalderens "husokkupanter", som opponerte mot bispenes eller fyrstenes makt, jagde beboerne avgårde og flyttet inn selv. Det ligger selvsagt potensial for fantasi og legender i slike pittoreske etterlatenskaper, og mange av slottene har derfor en egen historie å fortelle. På Burg Krempelstein for eksempel, høyt oppe på høyre elvebredd i andre sving etter Passau, skal en sint skredder ha villet kaste sin døde geit fra borgmuren og ned i elva, men han viklet seg fast i hornene og styrtet i stømmen sammen med dyreskrotten. Ruinene av borgen Haichenbach, høyt oppe over elveløpet i den berømte Schlögener Schlinge et stykke lengre østover, er åstedet for en lokal versjon av Oedipus-dramaet: den unge sønnen til borgherren av Haichenbach kom tilbake for å hevne seg på rovridderen som jagde avgårde og drepte faren, og i kampens hete drepte han en av rovridderens menn og tok dermed livet av sin egen, forkledde... mor. Her skal man kunne høre forpinte kvinneskrik og rasling i lenker ved fullmåne. Men før vi kommer så langt, er båtturen slutt ved Jochenstein, Donau-kraftverket som produserer strøm til hele Passau og forstedene rundt. Det er oppkalt etter der Jochenstein, klippeøya med kapell som til tross for demning og kraftverk fremdeles er tydelig midt i elva. Her bodde etter sigende Isa, den vakre søsteren til selveste Loreley. Hun ledet Donau-skipperne trygt forbi i tåke, men sang dem på grunn ved fullmåne. (Heldigvis er syklister, i motsetning til skippere med høyt testosteron-trykk, immune mot denne former for trafikkfarer). Etter Jochenstein går sykkelstien videre på venstre bredd, men syklister med sans for barokk arkitektur vil ha glede av en avstikker på høyre bredd ned til klosteret i Engelhartzell. Dette er det første av en rekke klosteranlegg - eller Stift - som vil sette sitt preg på det kulturelle landskapet langs Donau fram mot Wien. Kanskje er Engelhartzell et av de mindre pompøse, men den himmelstrebende klosterkirkefassaden i delikat gult og det storslåtte anlegget rundt, for ikke å snakke om kirkens svulmende interiør, skårer høyt både på prakt og eleganse. Landskapet som venter syklister i neste Donau-sving, kan imidlertid intet menneskelig kunstverk måle seg med. I Schlögener Schlinge svinger Donau med ett 180 grader til venstre og renner et stykke parallelt med seg selv før det noen kilometer senere igjen gjør samme krappe sving til høyre og renner videre østover. Her går fjellsidene på venstre bredd til dels 70 meter rett ned i vannet, og med sin urskogaktige vegetasjonen er Schlögener Schlinge et av de mest spesielle stykkene natur langs Donau. Geologene har ikke kunnet forklare hvorfor floden her gjør et sånt gigantisk og merkelig krumspring. Donau flyter videre i store, grønne svinger videre utover ettermiddagen, i svalt ly av skogen – ved Kobling er Donau-dalen på sitt smaleste langs hele sitt løp gjennom Østerrike. En siste stor slynge gjør elva før sykkelstien når landsbyen Untermühl, med utsikt til Schloss Neuhaus, bygd på 1200-tallet som jaktslott for biskopen i Passau. Etter at Donau langs store deler av dagens etappe har vært grenseelv mellom Bayern og Østerrike, er vi nå definitivt på østerriksk grunn, og det kan være lurt å merke seg et par lokale gloser for kommunikasjon med de innfødte: østerrikerne hilser hverandre med det kjente ”Grüss Gott” og det kanskje litt mer eksotisk klingende ”Servus”, og de reagerer med stor velvilje også når hilsenen uttales med norsk aksent!

Dag 3: Untermühl/Aschach – Linz

Donau var fra gammelt av handelsvei for datidens mest attraktive varer, som salt, vin og tre, og allerede i år 77 sto markedet i Aschach oppført i registrene. Dette sjarmerende vesle tettstedet vender den dag i dag de fargerike og tradisjonsrike fasadene sine forventningsfullt ut mot Donau. Praktgata ved elvepromenaden, den tidligere markedsplassen, er et tydelig eksempel på at den barokke byggestilen med sine optimistiske pastellfarger ikke bare var kirkelig mote. Den fargeglade stilen ble kopiert også for boliger og borgerhus, og resepten er enkel: lyse klare fasader med sirlig hvite hjørnekanter eller gipsdekorasjoner. Rundt Aschach forandrer landskapet karakter. Etter gårsdagens trange elveslynger er Donau-dalen blitt merkbart åpnere og bredere, og her går det gode, sammenhengende sykkelveier på begge sider av elva. På høyre bredd fører veien til Wilhering med sitt sistersienserkloster, som er kjent for å ha en av de aller vakrestes rokoko-kirkene i Østerrike. Den kalles gjerne ”ballsalen blant kirkene" på grunn av sitt elegante, festlige preg. Ved Wilhering krysser man elva med sykkelferja fra Ufer, som i seg selv er en teknisk raritet. Hengende etter en line festet i to kabler som er spent over elva, krysser den uten noen form for motorkraft, men dras ganske enkelt av elvestrømmen. Kreativt og miljøvennlig! Trygt i land på venstre bredd krysser man så tettstedet Ottensheim, som har vært tydelig i landskapet lenge med sitt hvite Schloss Ottensheim.
Så når rullende hjul fram til Linz, hovedstaden i landsdelen Ober-Österreich, som med 220'000 innbyggere en av de viktigste byene i landet. Donau gjør riktig stas på Linz og går i en stor sløyfe rundt byen på høyre bredd før hun igjen flyter videre mot øst. Man ankommer Linz over Niebelungen-brua og "lander" på den flotte Hauptplatz, midtpunktet i gamlebyen. Linz er et så hyggelig et bekjentskap at vi like godt først som sist kan gjøre unna de mindre hyggelige aspektene av byens historie. Linz var nemlig en av yndlingsbyene til Adolf Hitler, her hadde han gått på skole og opplevd lykkelige ungsomsår, og her ville han å slå seg ned i alderdommen. Sammen med arkitekten Albert Speer planla Hitler en rekke storslåtte bygg for å gjøre et ”keisersete” ut av byen. Den brede Niebelungen-brua som vi nettopp har krysset, var den eneste av Hitlers byggeplaner som ble realisert. Men Linz har heldigvis også et par navngjetne bysbarn det går an å være stolt av. Vitenskapsmannen og astronomen Johannes Kepler, for eksempel, som fastla lovene for planetenes bevegelser, underviste her på 1600-tallet og senere fikk universitetet i byen oppkalt etter seg, videre dikteren Adalbert Stifter og komponisten Anton Bruckner på 1800-tallet, begge viktige bidragsytere til den østerrikske nasjonalskatten. På det gastronomiske plan er Linz mest kjent for sin ”Linzer Torte”, den merkelig harde og tørre kaka med kanel og nellik i deigen og rød marmelade på toppen. Om dette ikke er verdens beste kake, så skryter man i Linz i hvert fall av å ha verdens eldste kjente kake. Og at kaka er gammel, det skal ingen krangle på, for den skal ha blitt rørt sammen første gang på 1650-tallet. Turistinformasjonen i Linz anbefaler de tradisjonsrike konditoriene Jindrak, Wrann og Hofmann for lokal prøvesmaking.
På Hauptplatz og i gatesmugene rundt kan man oppleve en sympatisk og aktiv gamleby med innbydende fortauskafeer og mye steming og liv en varm sommerettermiddag og –kveld. Trefoldighetssøylen midt på plassen ble bygd på 1720-tallet som byens kollektive takk til høyere makter for beskyttelse mot både krig, brann og pest. Domkirken Alter Dom ligger i en trang sidegate, men de himmelblå dobbeltårnene synes godt fra plassen. En annen staselig fasade er det hvite renessansebygget på den andre siden av Hauptplatz, i dag kalt Mozarthaus, fordi Wolgang Amadeus i 1783 satt her og komponerte sin ”Linzer Simfonie”. Men til tross for en unikt velholdt og sjarmerende gamleby: Linz lever ikke utelukkende i fortiden. Byen er valgt til å være ’europeisk kulturhovedstad’ i år 2009 og har allerede begynt å glede seg. Et tydelig eksempel på det moderne Linz er muset for samtidskunst Lentos (åpnet i 2003), den lange, flate stålfasaden ved Donaus bredd som lyser i rødt og blått neon i sommermørket. Moderne så det holder, men allikevel med direkte link tilbake til opprinnelsen: ’lentos’ var det keltiske ordet for ’bøyd, krum’ som passende beskriver Donaus løp rundt byen og som ga byen dens allerførste navn Lentia.

Dag 4:  Linz - Grein

Ved Linz er Donau-deltaet brett og flatt, og etter Linz drister sykkelveien seg vekk fra elvebredden og sørover inn i landet. Første mål er det augustinske klosteranlegget St. Florian, som kanksje blir neste høydepunkt på den kulturhistoriske oppdagelsenferden langs Donau. Hvem var så den hellige Florian? Han levde på 300-tallet og var lokal embetsmann i romersk tjeneste. Da han forsøkte å beskytte de forfulgte kristne i området, ble han selv druknet i elva Enns, som dagens sykkeletappe krysser. Martyren Florian ble senere skytshelgen for brannmennsstanden - hvilket forklarer hvorfor det østerrikske museet for brannvern holder hus i en av sidebygningene til klosteret. Det praktfulle klosteranlegget til helgenens ære synes på lang vei og minner kanskje mer om den type bygg vi nordmenn kjenner som kongelige slott. I 1683 hadde de keiserlige tropper klart å nedkjempe de fremadstormende tyrkerne foran Wiens porter for andre gang på knapt hundreogfemti år, og keiseren valfartet til St. Florian for å takke for hjelp og beskyttelse. Med denne keiserlige anerkjennelsen ble det fart i investeringene i helgenens jordiske bolig - den 200 meter lange vestfløyen ble konstruert, og grunnstenen til den nye stiftskirken lagt. Den er med sine 4300 kvadratmeter freskemalerier i takethvelvingene et av de mektigeste barokkbyggene i Østerrike. Veien tilbake til mot Donaus bredder går forbi (eller kanskje oppom?) Østerrikes eldste by, Enns, som ligger strategisk plassert på en høyde ved elva ved samme navn. Allerede i år 212 fikk Enns bystatus. Det er lite i Enns som vitner om så gamle dager, men det vesle bysenteret på høyden, med den karakteristiske markedsplassen i midten og velrestaurerte, pastellfargerde fasader på rekke og rad rundt, er allikevel verdt svippturen oppom. Ut- og oversikt får den som klartrer trappetrinnene de 59 metrene opp i utkikkstårnet fra 1500-tallet midt på plassen.
Tilbake ved Donau krysser man elveløpet ved Mauthausen. Navnet forteller at denne husklynga tidligere var handel- og tollstasjon for Donau-handelen, for ’Maut’ er rett og slett det tyske ordet for ’bompenger’. Men først og fremst er Mauthausen i dag en påminnelse om Østerrikes nazistiske fortid. På en høyde få kilometer til nord for elva ligger KZ Mauthausen, konsentrasjonsleiren fra den annen verdenskrig, hvor mer enn hundre tusen mennesker mistet livet. I dag er leiren minnesmerke og informasjonssentrum. Veien opp die Erinnerungsstrasse opp til leiren er bratt og vil nok kjennes i leggene, men vil bli et sterkt og annerledes ferieminne. Fra Mauthausen følger sykkelveien Donau på nært hold videre østover, mens fruktfelt og frodige enger avløser hverandre langs traséen. Det er epler og pærer som er ”gullet” i disse grønne skogene. Området her kalles også Østerrikes Mostviertel – ’mostregionen’. Og hvem kan nå motstå anledningen til å leske seg med frisk fruktsaft og svale svetten på en benk i skyggen? Men pass på - den gjærede fruktmosten har mellom 4 og 8 prosent alkohol. Den kan drikkes enten gespritzt (som ikke vil si at safta er tilsatt sprøytemidler, men derimot blandet med brus eller mineralvann) eller ’bar', for litt ektra futt i pedalene videre fram til dagens etappemål, den sjarmende småbyen Grein. 

Dag 5: Grein - Melk/Emmersdorf

Ved Grein begynner området som går under navnet Strudengau ('Struden' betyr ’virvelstrøm'), hvor Donau er smal, strømmene kraftige, og farene var mange for skipstrafikken i gamle dager. Men det farefulle elveløpet ga også eksistensgrunnlag for mye liv og røre i en liten by: i Grein måtte skipperne legge an og hente en los ombord, så dette ble et obligatorisk stoppested for mannskap og medreisende av alle slag. For å underholde sine mange gjester anla Grein i 1793 en teatersal, som i dag er Østerrikes eldste og best bevarte rokokoteater.  Men slottet Greinburg, som tårner imponerende over den stemningsfulle småbykjernen, er Greins mest synlige stolthet og varemerke. Slottet har i flere århundre vært eid av hertugfamilien av Sachsen-Coburg. En av Sachen-Coburg-prinsene endte opp som gemal for ingen ringere enn britenes dronning Victoria, og på slutten av 1800-tallet var Greinburg underlagt Victoria selv. Slottet er åpent for publikum.
Sykkelveien fortsetter gjennom Strudengau på høyre Donau-bredd, i ly av bratte, skogskledde dalsider. Dramatisk natur setter fantasien og folkloren i sving: rett utenfor Freyenstein skal etter sigende Donau-fyrsten Nöck holde til på elvas bunn og vise seg svevende over strømmen ved fullmåne. Ruinene etter borgen hvor denne østerrikse nøkken skal ha bodd før han begynte som spøkelse, kan sees i høyden opp fra sykkelstien. Ved Ybbs krysser sykkelstien elva over kraftverket. Byggingen av dette første kraftverket førte til at vannstanden ble hevet, slik at borgruinen ved bredden av Donau ved Donaudorf, som sykkelstien kjørte gjennom et par kilometer før Ybbs, ble stående under vann. Ved Persenbeug på venstre bredd, hvor Donau på nytt gjør en kraftig sving mot nordvest, er det slottet Persenbeug-Gottdorf som pryder landskapet. Dette slottet er fremdeles eid av etterkommerne til keiserslekten Habsburg.
Dagens mål er Melk, det kanskje mest berømte av alle kulturskattene langs Donau. Noen kjenner nok dette berømte benediktinerklosteret fra Umberto Ecos bestselgende roman ”Rosens navn”. Klosteret i Melk var et viktig sted for den katolske kristenheten allerede tidlig i middelalderen, mens anlegget i sin nåværende form ble bygd på 1700-tallet. Den gul-hvite fasaden med dobbeltårn, kirkekuppel og den hele 362 meter lange sørfasaden, i kontrast mot blå himmel, er et ganske unikt panorama. Melk er fremdeles et aktivt kloster, men de vakreste delene er åpne for publikum: marmorsalen, som var spisesalen for de keiserlige gjester, altanen med utsikt over Donau, og biblioteket med himmelsk takfreske og 16000 bøker i hyllene. Spar gjerne selve klosterkirken til slutt; den regnes som høydepunkt i barokk kirkeutsmykning - etter det har man kanskje fått av pomp, prakt og gull for en stund. Sjarmerende med Melk er forøvrig at klosteret også gir plass til moderne kontraster: de omfattende renovasjonene av anlegget har også skapt forfriskende minimalistiske lokaler med moderne skulpturer, maleri og installasjoner.

Dag 6: Melk/Emmersdorf – Krems

Mellom Melk og Krems venter regionen Wachau, som regnes som den kanskje vakreste  delen av Donaus løp gjennom Østerrike. Wachau, som i år 2000 ble tatt opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv, er kjent ikke minst for sine viner. Dalsidene på venstre bredd ligger i ly av et langstrakt høydedrag, beskyttet av vinden fra nord, og steinterrassene i sirlig stripemønster med kilometervis av vinranker har vært en del av landskapet siden romerne kom hit. Tre fjerdedeler av vinene som produseres i Wachau, er hvite: Grüner Veltliner og Riesling, Gelber Muskateller og viner av hvite Burgunder-druer. Vinbøndene i Wachau klassifiserer vinene sine, hvite og røde, etter tre poetisk klingende kategorier, som de definerer slik: Steinfeder - de lette, friske, Federspiel - de elegante, klassiske, og tilslutt Smaragd - de tunge, kraftige vinene. Byr vinkartet på en 'Neuburger', så benytt gjerne anledningen til å bli kjent med en lokal størrelse - dette er nemlig en druetype som stammer fra Wachau selv. Av de røde vinene er det Zweigelt som det dyrkes og drikkes mest av i Wachau.
Etter Melk og videre østover på venstre Donau-bredd krysser sykkelstien på rekke og rad idylliske landsbyer som alle er kjent for sine viner: Willendorf – hvor den berømte Venus ble funnet, Schwallenbach, Spitz, Wösendorf-Joching og Weissenkirchen. I tillegg til sine vindruer er Wachau kjent for flere frukter: dette regionen for die Marille, en aprikos-lignende, saftig og aromatisk frukt som det lages både marmelade og likør av, og som dukke opp på dessertmenyen f.eks. som Marillenknödel. Her har vi forresten med et viktig element i den østerrikske cuisine å gjøre, mer velsmakende enn navnet kanskje tyder på: Knödel er samlebegepet for kokte boller, gjerne på mjølbasis, som lages både til søtt og salt (med frukt, grønnsaker, melkeprodukter eller kjøtt) og forekommer i et stort antall versjoner på østerrikske spisekart.
Wachaus perle er den vesle byen Dürnstein, som ligger svært så pittoresk til i kneet av neste store Donau-sving. Dürnsteins varemerke er det blå-hvite kirketårnet (på folkemunne kalt ”Guds pekefinger”) mellom Donau og den bratte klippen over. Er man allergisk mot turister, bør man nyte Dürnstein i små doser, for denne spesielt godt bevarte middelalderbyen med de trange gatene og den fantastiske beliggenheten, hvor føtter og sykkelhjul er eneste tillatte fremkomstmiddel, er en svært populær attraksjon. Litt mindre trangt blir det om man klatrer stien opp til die Burg-Ruine over byen. Ikke bare er utsikten uforlignelig, med Dürnstein og det blå-hvite kirkespiret i fokus og Donau og Wachau som strekker seg ut i det fjerne. Ruinene huser også en lite stykke europeisk historie. Da engelske kong Richard Løvehjerte var på korstog i år 1192, la han seg ut med en hertug av det østerrikske kongekuset Babenberg og ble deretter fanget og holdt skjult i Dürnstein-borgen. Richards følgesvenn, sangeren Blondel, skal i følge legenden ha reist rundt blant Wachaus borger og lett etter sin konge ved å synge dennes yndlingssanger av full hals under borgenes åpen vinduer. Mer europeisk historie møter vi etter Dürnstein, på veien gjennom Unterloiben, hvor det dukker opp en ny ”pekefinger” i landskapet, en bauta med innskriften Franzosendenkmal – ’minnesmerke for franskmennene’. I 1805, da napoleonskrigene herjet i Europa, traff Napoleon og hans tropper på de russiske og østerrikske allierte akkurat her i Unterloiben. I dette slaget led Napoleon sitt første nederlag, og titusener ble drept i slaget. Minnesmerket ble satt opp hundre år senere, i 1905, til minne om de falne.
Tvillingbyene Stein og Krems er en stemingsfull avslutning på Wachau. Krems var fra eldste tider en viktig handelsby, ikke minst for vinene fra Wachau, og gammel, velholdt velstand preger byen fremdeles i høyeste grad. Halvparten av Krems bebyggelse er fra før 1800, og tvillingbyene gjør sitt beste over å leve opp til utmerkelsen fra 1980, da Europarådet ga dem pris for forbilledlig bevaring av den gamle bystrukturen. Men som 'hovedstad' i Østerrikes viktigste vinområde Wachau er Krems' identitet er først og fremst knyttet til den foredlede druesaften. Og gamle tradisjoner blir som nye når det gjøres klart for servering av den nyeste vin – Heurigen, dvs. ’dette års vin' – ved benker og bord i byens gater svale sommerkvelder. For de som ønsker teori bak praksisen: under vakre gotiske hvelvinger i det tidligere dominikanerklosteret holder vinmuseet Weinstadtmuseum Krems til, med utstillinger knyttet til vinens kultur og historie i regionen.

 
Dag 7: Krems – Greifenstein (og videre til Wien)

Fra Krems går mulighetene videre i flere retninger. Wien ligger i rett luftlinje sørøstover som turens mål ved enden av dagens etappe, mens den Soria-Moria-aktige siluetten av Stift Gottweig på en høyde sør for Donau utfordrer til en omvei oppover - med nedoverbakke på retur’n som bonus. Så får stølheten i legger- og lårmuskler måles mot ambisjonene om seriøs sight-seeing. Stift Gottweig er enda et eksempel på at religiøs fromhet med ambisjoner for det hinsidige godt kunne kombineres med mest mulig prakt i det dennesidige. Benediktinerkloseret med de sobert klassiske og velholdte fassadene i duse ferskentoner er verdt et besøk av flere grunner. Stiftskirkens interiør gnistrer i farger og gull og har med sine lyse, klare pasteller et eget festlig preg, en lystighet som også de forgylte kjerubene på orgelgalleriet stemmer opp i med basunene sine. Stift Gottweig er videre kjent for sine keiserlige rom, sitt bibliotek og sist, men ikke minst sin keiserlige trappeoppgang – die Keiserstiege – med en takfreske som åpner veien rett opp til himmelen, men som allikevel ikke kan konkurrere med utsikten, den ekte, over Donau-dalen fra terrassen foran klosteret.
Sykkelveien videre i retning Wien går på Donaus høyre bredd, til dels på oppbygd damvei, mens Donau-dalen nå brer seg mer og mer ut, og høyredragene forsvinner i det fjerne. Etter Krems er også Donau på sitt videste, opptil 800 meter fra bredd til bredd. Det mest oppsiktsvekkende i dette harmoniske og bedagelige elvelandskapet er nok uten tvil kraftverkspipene som dukker opp i Zwentendorf. Dette skulle egentlig ha vært Østerrikes første og eneste atomkraftverk. Da anlegget sto ferdig bygd i 1978, klarte miljøvernbevegelsen å skape nok steming mot atomkraften til at det ble folkeavstemning om kraftverket – og folket stemte mot. I dag er Zwentendorf den største ”investeringssruinen” i Østerrikes historie og samtidig en gigantisk minnesmerke over sivilit mot og engasjement. Nå er det så man nesten hører storbyen Wien summe i det fjerne, men vi gjør en siste stopp i Tulln, enda en beskjeden, men stolt liten småby med dype, historiske røtter, og som har huset langveisfarende før. Da Romerriket kom under press fra germanerne nord for Donau, dro keiseren Marcus Aurelius selv til floden i nord for å lede felttoget mot inntrengerne, og han oppholdt seg nesten et år i Tulln. Keiseren er foreviget til hest som statue ved Donau-promenaden, en kopie av en Aurelius-statue fra Capitol-høyden i Roma. Tullns andre stolthet er maleren Egon Schiele (1890-1918), kjent for sine ekspresjonistiske akvareller, som var født og oppvokst i Tulln. Ettersom Schiele måtte i fengsel for de usømmelige, erotiske tegningene sine, passer det kanskje ikke dårlig at Tullns Schiele-Museum holder hus nettopp i det tidligere kretsfengselet. Og så, ved Greifenstein, det nest største vannkraftverket i Østerrike, hvor vi en siste gang ser store sluser manøvrere veldige mengder Donau-vann og løfte lasteskipene opp og ned mellom vannstandene - se, da har sykkelmusklene fått nok, og tohjulingene lastes over på offentlig transport for de siste kilometrene inn til selveste Wien. Men dét er en annen historie. Takk for følget – og servus!