”Sol og vinranker er Mosel-folkets liv”, sies det. Legger du til en sykkel eller to, så får du Mosel-sykkelfolkets liv. For i landsdelen med Tysklands beste klima ønskes glade syklister hjertelig velkommen til å nyte både sola og vinrankene – og selvfølgelig; resultatet av vinrankenes frukter. Dalen er lun og gjestfri og har tiltrukket seg besøkende i flere tusen år. Nå skal det riktig nok sies at ikke alle gjestene har vært like fredelige. Mang en hær har herjet i dalen gjennom tidene, og som nordboere skal vi kanskje være glade for at det er en stund siden våre skandinaviske forfedre sto for det som kalles die Normannenschlacht på disse kanter … Slapp av, ingen anklager dagens vikinger for det som skjeddde i 882. Men historie vil Mosel-folket gjerne dele med deg – gjerne over en Schöppchen – enten det dreier seg om romerne som var i dalen i 500 år, om en storslagen middelalder med mektige kirkefyrster eller om talløse kriger med de franske naboene – naboer som egentlig er riktig trivelige og som det heller ikke er så verst å dra på besøk til.

Du er på solid historisk grunn i Metz. Det er funnet spor av bosetninger fra tusen år før Kristus, og det lå allerede en by her da Julius Cæsar og hans soldater dukket opp i år 51 f.Kr. Med sin gunstige beliggenhet der elvene Seille og Mosel møtes, ble denne byen etter hvert et av de viktigste knutepunktene i romersk Gallia. Her møttes to viktige romerveier, den som gikk øst-vest fra Rhinen til kanalkysten, og veien sør-nord som forbandt Italia med Trier. Fram til 400-tallet var det mang en romer som gjorde akkurat som dagens norske syklister og tok en pust i bakken og et bedre måltid i Metz før han eller hun fortsatte langs den elva som da ble kalt Mosella, og mot imperiets nordligste yttergrense.

Våre romerske venner unte seg kanskje en aldri så liten sirkusforestilling i Metz før de dro videre nordover. Akkurat det kan ikke du gjøre etter dem, for amfiteatret er for lengst jevnet med jorda. Til gjengjeld kan du besøke en av Frankrikes staseligste katedraler. Faktisk ble byens første katedral, Saint-Pierre-aux-Arènes, bygd nettopp på ruinene av amfiteatret. Det skjedde alt rundt år 300. Etter at byen ble brent av hunerkongen Attila i 451, ble kirken bygd opp igjen på et annet sted, og der har den ligget siden – riktig nok i flere utgaver. Den majestetiske gotiske katedralen som møter deg der i dag, Cathédrale Saint-Etienne, ble påbegynt i 1220 og ikke fullført før tre hundre år senere. Den er svimlende høy med nesten 42 meter under hvelvet på det høyeste, og den er utsmykket med hele 6500 kvadratmeter slående vakre glassmalerier. Glassmaleriene har gitt kirken tilnavnet ”Guds lanterne”, La Lanterne du Bon Dieu. Noen av dem er fra middelalderen, noen fra nyere tid, og kanskje er du særlig nysgjerrig på Marc Chagalls bidrag – det finner du i det nordlige tverrskipet.

Men du kan ikke slå deg til i Metz, uansett hvilke vakre kunstverk eller hvilken hyggelig kafé du måtte ha funnet (for eksempel på Place St. Jacques). Elva og syklene venter omtrent tre mil nord for Metz, i den lille byen Thionville. Kanskje vil du styrke deg med en ekte Lorraine-lunsj før du tramper av sted? Da kan vi jo minne om at du fremdeles befinner deg i quichens virkelige hjemland. Dens fulle navn er quiche lorraine. Om det kribler for mye i sykkelbeina til å sitte ned ved dekket bord akkurat nå, kan du jo stikke innom et boulangerie og få med en nistequiche på veien.

Mosel er din følgesvenn omtrent fra du inntar sykkelsetet, og du legger fort Thionville bak deg der du tråkker av sted langs elvas venstre bredd. Om du skulle ha vært i tvil før, så blir det nå aldeles tydelig: Denne elva renner oppover på kartet. Riktig ryddige elver renner selvfølgelig sørover, men denne renner nordover – og dermed kan du like godt venne deg til at det sørlige partiet kalles Obermosel og det nordligste Untermosel. Det gjelder bare å ikke la seg forvirre av kartet. Venstre bredd er for øvrig den bredden som er på venstre side av elva når du har blikket i den retningen elva renner. Akkurat det kan være greit å huske når du de neste dagene elegant skal skifte mellom sykling på de to elvebreddene. Du vil allerede ha testet ut begge breddene innen du når dagens sykkelmål, storhertugdømmet Luxembourg, Le Grand-Duché de Luxembourg.
Når du nærmer deg grensen til Tyskland og Luxembourg, begynner omgivelsene å gi en pekepinn på hva som venter deg de neste dagene. Du forlater et ganske åpent, bølgende Lorraine og begynner så smått å se dalsider stige opp fra elva, dalsider hvor kjærlig stelte vinranker gror. Og selv før du forlater fransk grunn, i byer som Contz-les-Bains eller Sierck-les-Bains, kan du gjøre deg kjent med det tyske ordet for ”vinsmakingsstue”, Probierstube. Du er utvilsomt i Moselland.
Grensekryssing per sykkel er ingen kunst, og før du vet ordet av det, er du i det hjørnet hvor Frankrike, Tyskland og Luxembourg møtes, ved Apach. Deretter kommer en strekning på omtrent fire mil hvor Mosel utgjør statsgrensen mellom Luxembourg og Tyskland, så om du skifter mellom venstre og høyre bredd, vil du også skifte land. Luxembourg ligger på venstre, Tyskland på høyre.

Første mulighet til å hilse på noen av de rundt 400 000 luxemburgerne er i den lille byen hvor EUs Schengen-avtaler ble inngått i 1985 og 1990. Schengen er en fredelig liten plett, kanskje et velegnet sted for å bli enige om store, kompliserte temaer? De storpolitiske hendelsene har i alle fall fått sin behørige markering på elvepromenaden. Der finner du Place de l’Accord de Schengen, Schengenavtaleplassen, og solide monumenter dertil.
 Sykkelveien videre går på tysk side, til dels med flott utsikt til Luxembourgs vinmarker. Det er særlig etter 2. verdenskrig at Luxembourg har markert seg med egne viner. Før det gikk landets druehøst som oftest navnløs til tysk sektproduksjon. Men systematisk arbeid for å heve kvaliteten har gitt resultater, og i dag kan du nyte mange gode viner, særlig basert på Riesling- eller Rivanerdruer, med navn som viser at de er produsert i det lille storhertugdømmet. Kanskje vil du møte noen av dem til kveldens middag i byen Remich? Spaserer du en tur langs den hyggelige Mosel-promenaden i Remich, støter du på en kar som absolutt vitner om vinglede hos bysbarna: en Dionysos-figur med glasset høyt hevet, der han sitter på en tønne med byens våpen på.

Ubi bene, ibi patria, ”der man har det bra, der er fedrelandet”, sa de gamle romere. Og mange romerske familier gjorde i sin tid landet langs Mosel, eller Belgica Secunda som denne delen av Gallia ble kalt, til sitt fedreland. Sporene etter dem er mange, og ikke langt fra Remich ligger et ganske unikt minne fra romertiden. Det ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1852 av en bonde som holdt på med å pløye rødbetåkeren sin. Bonden ble oppmerksom på noen mosaikkfliser som tittet fram, og de skulle vise seg å være en del av den største og best bevarte gulvmosaikken nord for Alpene. For å se den, må du tilbake på den tyske siden av elva og inn i landsbyen Nennig. Se etter skilter som viser veien til Der Römervilla. Selve inngangen er så diskré at du lett overser den, og av det som en gang var en diger, romersk praktvilla, er omtrent ingen ting igjen. (Den ble sannsynligvis ødelagt av vikinger i 882.) Men gulvmosaikken klarte seg! Den er på hele 160 kvadratmeter, og har livaktige motiver, blant annet av gladiatorer og ville dyr fra den romerske kamparenaen. Den er vel verd en visitt, og med forbehold om at åpningstidene endres, våger vi å oppgi dem her: Fra kl. 8.30 til kl. 12 og fra kl. 13 til kl. 18. Mandager er det stengt, så om du vet at du vil være på farten ut av Remich på en mandag, kan du legge inn en mosaikkvisitt søndag ettermiddag før du drar inn til Remich. Det passer perfekt med sykkelruta!

På Mosels tyske, høyre bredd går sykkelstien videre nordover. Skulle du få lyst til å smette over til Luxembourg igjen en gang eller to, byr det seg muligheter både med brua over til byen Wormeldrange, hjemstedet for Luxembourgs beste vinmarker, og litt senere til Grevenmacher, hvor du også kan besøke
sommerfuglhagen. Siste sjanse til grensehopping er ferja fra tyske Oberbillig til luxemburgske Wasserbillig, for derfra gjør Mosel virkelig tysker av seg med tyske elvebredder til både høyre og venstre. Det er også derfra elva blir en virkelig vinelv.
Dagens etappe har hittil helt umerkelig brakt deg fra en tysk region til en annen. I dag morges var du i Saarland, og nå befinner du deg i Rheinland Pfalz hvor du vil være på hele resten av turen. At du er ute av Saarland før du har sett snurten av elva Saar, skal du ikke la deg forstyrre av. Saar dukker opp før dagen er omme. Og på veien kan du blant annet kombinere syklingen med å se på kunst. Mellom den lille byen Palzem og Wasserliesch, ikke lenge før Saar renner ut i Mosel, kan du støte på moderne kunstverk som tilhører prosjektet ”Steiner ved elva” – Steine am Fluss. Du kan for eksempel kikke etter dem i Nittel og i Oberbillig.
Før du legger Saar bak deg, kan det nevnes at sideelvene Saar og Ruwer vanligvis tas med i samme åndedrag som Mosel når man snakker om Moseldalen – iallfall når man snakker vin. Og det er intet dårlig samtaleemne på disse kanter!

Moseldalen er velsignet med Tysklands mildeste klima; somrene er stort sett varme og vintrene snøfattige. Høyderyggen Eifel i vest og nord gir godt ly mot været. I øst beskyttes dalen av Hunsrück-platået. Mye av dalen har skifergrunn, og skiferen er god til å magasinere varme, noe som også bidrar til et behagelig klima for både folk og vinstokker. Middeltemperaturen i dalen året igjennom ligger på 8–10 grader. Den tyske varmerekorden hittil er satt i Perl, sør i dalen, nesten ved franskegrensen – det skjedde sommeren 2003 da gradestokken viste 40,3 grader celsius.
 Det var romerne som forsto at de lune skråningene ned mot Mosel egnet seg for vindyrking, og man vet at dyrkingen var i full gang på 200-tallet. Decimus Magnus Ausonius, som var konsul i Gallia på 300-tallet, ble så inspirert av den lokale vinen og vindyrkingen at han skrev følgende lille vers:

Klipper og solrike topper, raviner og daler
kles med vinranker til et naturlig amfiteater.
Helt til toppen i fjellene som strekker seg
mot blånende himmel, klatrer de grønne
stokker som sorger og vemod fordriver.
Flittig til arbeide haster folket og vinbonden
strever nedenfra dalen og høyt opp langs
fjellets slyngende veier.

Mye av de vinmarkene som romerne hadde bygd opp i sin storhetstid, ble ødelagt under folkevandringene på 400–500-tallet, men med frankerne og ikke minst Karl den store (747–814), tok det seg opp igjen. Karl, som holdt hoff i Aachen noe lenger vest, men som hadde Moseldalen som en del av sitt store rike, visste å sette pris på en god vin. Og det har vært kontinuerlig vindyrking i Moseldalen fra hans tid.
Vinområdet Mosel-Saar-Ruwer dekker i dag rundt 12 600 hektar. Det store flertallet av vingårder er små, og av drøyt 11 000 gårder er det under 600 som har mer enn 3 hektar (30 mål) vinmark. Stor eller liten; kvaliteten skal det ikke være noe å utsette på. Av de hundre høyest rangerte tyske vingårdene ligger omtrent 30 i Moseldistriktet.
Moselviner tappes på grønne, langhalsede flasker, og de har generelt en frisk bouquet og smak. De er lette og alkoholsvake med en volumprosent på mellom 7 og 11, og de drikkes stort sett unge. Og hva drikker man dem så av? Jo, ein Schoppen, et rundt og trivelig vinglass. (Hva blir så ”et lite glass vin”? … ein Schöppchen, så klart.)
Den vinstokken som trives særlig godt på dalens skifergrunn, er Riesling. Hele 60 prosent av produksjonen er basert på Rieslingdruen. Men den er ikke alene. Andre druer du vil støte på, er for eksempel Müller Thurgau (som kalles Rivaner i Luxembourg) og Elbling – som romerne for øvrig kalte Alba, ”den hvite”. I tillegg er det nå en viss økning i rødvinsproduksjon i Moseldalen, og en av druene som benyttes til det, er Dornfelder. 

Skiferen har vært nevnt, både som varmesamler og som Riesling-venn, men egentlig er vi ennå ikke i skiferland. Vi befinner oss fremdeles i sør, i det såkalte Obermosel som strekker seg fra franskegrensen til byen Trier. Her består grunnen mest av kalkstein, og det er særlig Elbling- og Müller Thurgau-druene som dyrkes. Her renner også elva forholdsvis rett fram, ettersom den ikke støter på altfor beinharde hindringer.
Fra Trier kommer vi til Mittelmosel, hvor det først er en strekning preget av sandstein, før skifergrunnen overtar omtrent fra Schweich. Men elva støter også på hardere bergarter, som granitt, og det gjør at den har blitt tvunget i ekstreme buktninger. Ingen annen tysk elv svinger så mye – til tider 180 grader tilbake.
 Det siste stykket, fra Zell til Koblenz, kalles Untermosel eller Terrassenmosel, for der endrer landskapet seg noe med vinmarker anlagt i terrasser. Men også der er det skiferen som rår grunnen og Rieslingen som er konge.

La oss ikke foregripe sykkelekspedisjonens gang, men komme oss tilbake til Obermosel! Vi hadde akkurat forlatt Luxembourg, og skulle vende nesen mot Obermosels viktigste by, Trier. Her er det sykkelmuligheter på både venstre og høyre bredd, men vil du ta en titt på Igelsøylen, gjør du lurt i å holde deg på venstre. Søylen, som står på UNESCOs liste over verdens kulturarv, er enda et håndfast spor etter de gamle romere. Den står som navnet tilsier, i landsbyen Igel, og der har den stått siden ca. 250 e.Kr. Den ble reist av to brødre i en tekstilhandlerfamilie som minne over forfedrene. Søylen er 23 meter høy og prydet med motiver fra tekstilhandlernes virke. Dermed oppnådde brødrene to ting; å ære sine døde slektninger og drive reklame for bedriften. Slett ikke dumt!
Om du nå legger veien over til høyre bredd, kommer du til Konz, hvor Saar renner ut i Mosel. Og hvis du er grepet av romerinteresse og ikke lar deg skremme av en oppoverbakke, har du her muligheten til å ta en avstikker til tempelanlegget i Tawern. Tawern, som ganske riktig heter Tawern fordi det en gang lå en romersk taberna, et gjestgiveri, der, er å finne omtrent fem kilometer sørvest før Konz. Tempelanlegget ble gravd ut i 1980-årene og er i dag for en stor del restaurert, slik at du kan se hvordan det tok seg ut da det var i bruk fra det første til det fjerde århundret etter Kristus. Et raust utvalg av guder fra imperiets mange kanter ble sannsynligvis æret her, men den største bygningen var viet de veifarendes gud Merkur. Han var også handelens gud, så at nettopp han fikk et tempel på et sted som lå bare 200 meter fra en av rikets viktige handelsruter, veien fra Lyon til Trier, var jo på sin plass.

Fra Konz, hvor vi forlot elvebredden for å dra på tempeltur, er det bare en mil til Trier – Tysklands eldste by og en gang hovedstad i den romerske provinsen Gallia Belgica. Ja, under keiser Diokletian, i år 293, ble byen hovedstad for hele det vestromerske riket. Og Konstantin den store, som var keiser fra 307 til 337, hadde Trier som en av sine residensbyer. Dette skal for øvrig feires med stort jubileum i Trier i år 2007.
Noen århundrer etter Konstantin ble byen sete for mektige fyrstebiskoper som styrte over store deler av det som er dagens Tyskland. Kort sagt: Du trenger knapt snu deg i Trier for å møte – eller tråkke på – 2000 års spennende historie.
Kanskje tar du deg en tur over elva via die Römerbrücke? Brua ser ikke særlig romersk ut, men pilarene som den står på, er fremdeles de samme som romerne plasserte der i det andre århundret etter Kristus.
Det skal ha vært bosetninger her i minst tusen år før romernes ankomst, men byen Trier ble grunnlagt omkring 15 f. Kr av keiser Augustus – da under navnet Augusta Treverorum. Senere ble navnet endret til Treveris og etter hvert til Trier. (Franskmennene kaller forresten byen Trèves den dag i dag.)

En romersk by med respekt for seg selv måtte selvfølgelig ha et amfiteater for blodig underholdning. Så også Augusta Treverorum. Det ble bygd i det andre århundret, litt utenfor byen – kanskje et smart trekk for å unngå at brøl fra sultne løver og nødskrik fra løvematen skulle forstyrre det øvrige bylivet? Amfiteatret, som rommet minst
20 000 tilskuere, kan fremdeles besøkes. Grunnkonstruksjonen er i god stand, og teatret har så god akustikk at det gjerne brukes til kulturarrangementer. Tar du deg en tur dit, så gå ikke glipp av en liten tur ned i dypet! Den ganske dystre kjelleren under arenaen er nemlig åpen for visitt.
Den gamle byporten, Porta nigra, og ruinene av flere badeanlegg hører også med i den antikke arven du kan besøke i Trier. For ikke å forglemme keiser Konstantins mektige basilika! Den ble bygd rundt 310 og er et av de største bygg som finnes fra antikken. Bygningen er 67 meter lang, 27 meter bred og 33 meter høy, og store deler av den er original. Keiseren brukte den som festsal og lokale for mottakelser, men i dag protestantisk kirke, og den er åpen for besøkende.
Trier er for øvrig en by med mange kirker, de fleste katolske, ettersom Moseldalen hovedsakelig er et katolsk område. Og den katolske St. Peter-katedralen regnes som Tysklands eldste sognekirke. Den første katedralen som lå på stedet der du finner dagens kirke, skal ha blitt grunnlagt av Konstantin den store på 300-tallet. Dagens bygg inneholder noen elementer som er så gamle, men i hovedsak er kirken bygd i høymiddelalderen. Det var også på den tiden katedralen fikk en relikvie som skulle trekke millioner av pilegrimer til Trier.

De fleste har hørt om likkledet i Torino, men visste du at en kjortel som angivelig skal være den som tilhørte Jesus og som soldatene kastet terning om da han hang på korset, befinner seg i Trier? I et spesiallaget lukket skrin i det innerste kapellet i koret i St. Peter-katedralen ligger den verdifulle relikvien.
 Nå er det med kjortelen som med likkledet, at hva som er sant, er uvisst. Myten vil ha det til at det var keiser Konstantins mor, St. Helena, som fikk tak i kjortelen under sitt besøk i Jerusalem i 324 og brakte den til Trier. (Hun gjorde for øvrig påfallende mange imponerende relikviefunn på Jerusalem-reisen, og det er vel ikke umulig at mange som satt på en god gjenstand, gjerne ville glede keiserens mor med noe ekstra flott …) Det man vet, er at kjortelen omtales første gang i kilder fra 1196, og at den var en kjærkommen ervervelse for Trier bispesete. Kjortelen ga jo langt mer prestisje enn Jesu sandaler, som et kloster i nærheten hevdet å besitte!
Det var ikke før i 1513 at kjortelen for første gang ble vist for vanlige mennesker, men da trakk den pilegrimer i fleng. Siden har den vært vist 15 ganger, sist i 1996 da over en million pilegrimer valfartet til Trier. Kjortelen skal være i dårlig forfatning, reparert og lappet på med en rekke materialer, slik at klesplaggets ”urtilstand” nå er ganske diffus. Kjortelen har aldri vært vitenskapelig undersøkt, og plaggets historie vil sannsynligvis forbli mest av alt en myte.

Foran katedralen ligger stortorget, Hauptmarkt, som ble Triers markedsplass alt i år 958. Og gjør du en liten runde rundt plassen og i de nærmeste gatene, vil du se at alle stilepoker fra de siste tusen årene er rikt representert – enten det er ved 1200-tallsporten som fører inn til Judengasse og middelalderens jødiske kvarter, eller den svulstige 1700-tallsfontenen på Kornmarkt, utstyrt med en dragedrepende St. Georg. Løft blikket og se på byens fasader – de mest elleville løvehoder eller milde engler i de gjeveste farger titter ned på deg. Ta forresten en ekstra kikk på De hellige tre kongers hus, Dreikönigenhaus, i Simeonstrasse! Det er et av Tysklands eldste steinhus, men det ser slett ikke tysk ut. Med varm okergul farge og røde, runde, dekorative buer minner det mer om en arabisk bygning. Hva er forklaringen? Mote, så klart! Da huset ble bygd på 1200-tallet, het keiseren i det tyske riket Fredrik 2., og han hadde tidligere vært konge av Sicilia, en øy preget av flere hundre år arabisk historie. Hokus pokus, slik ble den arabiske stilen keiserlig i Tyskland for en stund!
 I Brückenstrasse 10 er det noe ganske annet enn kongelig og keiserlig historie som rår. Det er huset hvor sosialismens far, Karl Marx, ble født i 1818. I dag rommer huset et moderne og innbydende lite museum – hvor du i tillegg til å bli kjent med Marx, hans liv og livsverk, kan skaffe deg en vinflaske med gubben sjøl på etiketten.

Fra Trier kan du velge rute på enten høyre eller venstre bredd. Velger du høyre, vil du sykle gjennom Ruwer, der elva Ruwer renner ut i Mosel. Velger du venstre, vil du komme til Schweich, hjembyen til Moseldal-dikteren Stefan Andres – ikke så kjent i Norge, men en av Tyskands mest leste forfattere i forrige århundre. Om sin kjære dal har han skrevet: ”Å drikke vin er som å be, og mitt yndlingssted for bønn er Mosel.” Innbyggerne i Schweich er naturlig nok svært stolte av ham, og de har beæret ham med en fantasifull fontene, Stefan-Andres-Brunnen.
Fra Schweich følger ruta høyre bredd og fører deg til landsbyen Mehring hvor du nok en gang kan oppsøke de gamle romere. Villa Rustika i Mehring er restaurert, og det skal ikke store fantasien til for å se for seg en romersk patriark sittende ute i skyggen, kanskje med et aldri så lite glass, skjenket fra en solid amfora, skuende utover vinbergene. Om også du skulle ønske en forfriskning, så finner du Gasthof zur Römervilla rett ved siden av, staselig utsmykket med en diger, romerskinspirert freske på fasaden.
 Du er nå kommet inn i Mittelmosel, der elva bukter seg i de reneste hårnålssvinger, og vinrankene krever stadig mer av oppmerksomheten fra den som lar blikket gli over landskapet. Og er man i Tyskland, i et område med vinproduksjon, da kan man også håpe å møte en ekte vindronning, Weinkönigin. Du så det kanskje da du kjørte gjennom Nittel i går, at de skrøt av sin vindronning fra 2000/2001? Du vil se det igjen i Trittenheim, for dette er meget tydelig skiltet: Heimatort der deutschen Weinkönigin 1991/1992 Lydia Bollig. Men hva i all vinmark er en vindronning? Siden 1949 har hvert av de 13 tyske vindistriktene valgt sin dronning hvert år. Kvinnen som velges, må enten arbeide i vinbransjen eller være av vinbondefamilie. Om hun også må være vakker, vites ikke, men hun må iallfall være slagferdig og kunne representere sitt vindistrikt med stil. Den første fredagen i oktober blir en av de tretten kvinnene valgt til vindronning for hele Tyskland, og tre andre blir prinsesser. Dronningen og prinsessene skal så representere tysk vinbransje i inn- og utland i et år. Moseldalen har hatt ti dronninger siden 1949, så statistikken er slett ikke dårlig. Men i året 2005/2006 er det en dame fra Pfalz som har æren.

Om du liker å teste sykkelbeina oppover noen tøffe dalsider iblant, kan vi anbefale en klatretur på høyre bredd rett over brua i Trittenheim. Fra utsiktspunktet på Zummethöhe har du et fabelaktig utsyn over en av elvas 180 graders svinger og over båttrafikken som glir forbi, enten det er turistfartøyer eller tungt lastede lektere. Mosel har vært ferdselsvei til alle tider, og takket være regulering og kanalutgravinger som ble ferdigstilt i 1964, har elva siden da vært farbar for båter på 1500 tonn helt fra Metz til Koblenz og videre på Rhinen til Rotterdam. Men for mindre fartøyer var elva i høyeste grad farbar lenge før det. Og når du triller gjennom Neumagen-Dhron og kommer til den lille kirken, vil du høyst sannsynligvis gjøre store øyne og tenke noe slikt: ”Hva? Et vikingskip her?” Langt ifra. Skulpturen du ser utenfor St. Peter-kapellet ser kanskje ut som en realt norsk vikingskip med dragehode i begge ender, men nei! Det er en kopi av et romersk gravmonument fra ca. 220 e.Kr., og båten er rett og slett et handelsfartøy, lastet med vintønner. Skulpturen er fra graven til en romersk vinhandler som levde i Neumagen, eller Noviomagius som det het den gangen. Neumagen var en populær by i romertiden, og selveste keiser Konstantin den store valgte å ha sin sommerresidens her.
Men byen er ikke verst i dag heller. Trill en tur langs Mosel-promenaden hvor du kan titte på lystbåthavnen eller ta en forfriskning på kafeen med det saltvannsklingende navnet Kafe Käpt’n Cook. Sitter du der på den rette dagen i juni, under das Weinblüten-Höfefest, vil du ha orkesterplass til det årlige dragebåtracet, med deltakere fra hele verden! Skulle det ellers passe med timeplanen, kan du jo unne deg en godbit på restaurant Zum Anker. Det er en av Mosel-restaurantene med kvalitetsmerket Haus der beste Schoppen (se boks på siste side), og vi våger vel å nevne deres Weincreme, en dessert som riktig smaker av Moseldalens frukter.

Følger du venstre bredd fra Neumagen-Dhron, vil du etter få kilometer tråkke inn i en av dalens meget kjente vinbyer, Piesport – også kjent som ”Loreleis vakre søster”. Akkurat som Neumagen var dette en viktig havn i romertiden, og kanskje var det herfra han seilte, vinhandleren med tønnene fra gravskulpturen. Det er slett ikke umulig, for i Piesport lå nemlig en av egnens viktigste vinpresser. Den kan fremdeles sees, litt oppi bakken, før du kommer inn til byen. Det er den største romerske vinpressen som er funnet nord for Alpene, og tro det eller ei, den er fremdeles i bruk hvert eneste år. Det er i anledning den romerske vinpressefesten, Römisches Kelterfest, i starten på oktober. Da stiller tyskerne i toga og tramper druer av hjertens lyst.
Djerve pedaltrampere, derimot, fortsetter friskt mot Wintrich og Brauneberg. Kanskje en liten forfriskning i Brauneberg? Du kan jo sjekke om du deler smak med salig Thomas Jefferson, president i USA fra 1801 til 1809. Han skal ha hatt hvitvin fra Brauneberg som en av sine absolutte favoritter.

Litt lenger framme i løypa ligger Bernkastel-Kues, en Mosel-by som ble priset av en annen engelsktalende herre: maleren William Turner. Han gjorde flere reiser her i strøket i 1820- og 1830-årene, og fanget Mosel-stemning med sin romantiske pensel nettopp i Bernkastel.
Bernkastel på høyre bredd og Kues på venstre ble slått sammen til en by i 1905. Til sammen inviterer de deg til både avslapping i idylliske omgivelser og til solid sightseeing. I Bernkastel ligger den nydelige, velholdte gamlebyen med middelalder- og renessansebygninger i trang og trivelig forening. Blant annet finner du et av Moseldalens mest fotograferte bygg, ”det spisse, lille huset”, das Spitzhäuschen, fra 1416. Et unikt eksempel på hvordan man kan utnytte plassen i en trang by. På den andre siden av elva, i Kues, ligger hjemmet til byens store sønn, Nicolaus fra Kues, eller Nicolaus Cusanus. Han levde fra 1401 til 1464 og regnes som en av Tysklands riktig store intellektuelle; filosof, teolog og naturvitenskapsmann. Hans hjem er i dag museum, det er en vakker bygning i utkanten av Kues.
Men er det ikke på tide med litt utsikt? Og det fra en vaskeekte borgruin fra middelalderen? På en knatt ovenfor Bernkastel skuer Burg Landshut, ”Landshatten”, ut over omgivelsene. Den var i sin tid sete for mektige herrer, blant annet var den sommerresidens for kurfyrstene av Trier på 1300- og 1400-tallet. Borgen brant i 1692 og er i dag nærmest en ruin, men utsikten er i prima stand. Og ruinen er utstyrt med kafé, så du skal ikke lide noen nød når du først har slitt deg opp bakkene.
Korteste vei opp går fra Marktplatz. Den veien er ikke direkte sykkelvennlig, for den er både bratt og trappebefengt, men den tar bare 20 minutter til fots. Og tar du den turen, får du en gåte på kjøpet: ”Hva er det med steinkasting? Og hvor er steinene?” Omtrent midtveis mellom borgen og byen har byens myndigheter satt opp et skilt der de på tre språk forbyr deg å kaste stein. Steine werfen verboten. Muligens er dette en form for filosofisk øvelse. Da undertegnede spaserte der, var det ikke en eneste fristende kastestein å se, og heller ikke noen innlysende mål å kaste på. Om ondsinnede fotturister pleier å ta med seg steiner og kaste dem ut i vinmarken? Man undres, man undres.

Fra Bernkastel-Kues snor Mosel seg videre nordover. Om du orker å forsere noen oppoverbakker, har du mulighet for å sykle en riktig panoramavei ovenfor svingen mellom Zeltingen og Lösnich. Stopper du så og speider riktig godt over mot Ürzig omtrent midt i svingen, kan du få øye på et av Europas eldste solur. Det er hugd ut og murt opp i berget, ganske langt ned mot elvebredden. Selve urskiven er hvit, resten går omtrent i ett med berget omkring, så det kan hende du må lete litt før du oppdager det.
Ikke nok med at elva gjør noen riktig storslagne svinger, den har også sterke strømmer på en del strekninger, og en som holdt på å bli et offer for strømmene, var ingen ringere enn dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Hvordan han ramlet i vannet er for oss ukjent, men han deiset altså i elva en gang på høsten 1792, og hadde han ikke blitt fisket opp, ville både fargelæren og Faust forblitt på de uskrevne verkers store lager. Det var i byen Traben-Trarbach (Traben på venstre bredd og Trarbach på høyre) han fikk stell etter hendelsen, og det er selvfølgelig behørig merket på det aktuelle huset: ”In diesem Hause weilte Goethe im November 1792.” Det er for øvrig samme hus som i dag rommer Mittelmoselmuseum, og det ligger i Casinostrasse 2. Byen har også et leketøysmuseum i Grabenstrasse og et lite kultursenter tilegnet ikonkusten. Det er en ikonkunstner ved navn Alexej Saweljew som er mannen bak Haus der Ikonen, også kalt Ikonenzentrum. Det ligger rett ved siden av bytårnet fra 1300-tallet, som nå er restaurert og utstyrt med et avansert klokkespill. De 24 bronseklokkene henger utenpå tårnets vegg, slik at du kan se dem spille, og lurer du på hvilken klokke som spiller hvilken tone, står alt å lese på en plakett.
Lille Traben-Trarbach er ellers bemerkelsesverdig for en type arkitektur som gjerne forbindes med byer som Wien, Brussel og Ålesund: Jugendstilen. Rundt år 1900 blomstret Traben-Trarbach økonomisk, og man kunne koste på seg en del nybygg. Jugendarkitekten Bruno Möhring fra Berlin sto for mye av arbeidet, og det kan sees for eksempel i Hotel Bellevue på venstre bredd og i den historisk inspirerte bruporten i gul sandstein på høyre bredd.

Om det er vrient å finne ugler i Briedel, er det intet problem å finne den svarte katten i Zell. Den sniker seg ikke usett mellom husene i ly av mørket, men har sin egen æresplass både på byens torg og midt oppe i vinmarkene, og er for øvrig hjertelig til stede omtrent overalt. Vinmarkene rundt Zell er blant de største i hele Mosel-området, ja i hele Tyskland, og mangler ikke berømmelse verken i inn- eller utland. Men hvor kom denne katten inn i bildet? Ifølge legenden skal tre vinhandlere fra Aachen ha vært ute for å kjøpe vin, og hatt problemer med å bestemme seg for hvilken vin de skulle kjøpe. Da kom selgerens kone og hennes svarte katt inn i vinkjelleren for å hjelpe til å avslutte handelen. Svartepusen bykset straks opp på en av tønnene, skjøt rygg og freste. Da forstod selvfølgelig alle at pus prøvde å beskytte den beste vinen …
 Som de fleste Mosel-byer er Zell langstrakt langs elva, og siden bakkene stiger bratt opp fra bredden, må husene bygges i høyden, i den grad det lar seg gjøre. Se på husrekka som ligger på din høyre hånd når du sykler inn mot byen! Forfra helt normale fasader, ikke sant? Men går du på enden av rekka og titter, vil du se at husene ikke er stort tykkere enn filmkulisser, og en kan undre seg på hvordan leilighetene egentlig ser ut på innsiden.
Inne i Zell finnes et Wein und Heimatmuseum, praktisk beliggende på rådhuset, og et svært håndfast spor etter fortidens kurfyrster, det vakre gule Hotel Schloss. Det er en middelalderbygning med islett av renessanse. En av byggherrene var en 1500-talls Trier-kurfyrste med det fabelaktige navnet Richard von Greiffenklau. Han hadde for øvrig også kloen sin på Marienburg på den andre siden av elva. Det var han som i 1515 kastet ut nonnene som hadde vært der i over tre hundre år, fordi han syntes han trengte en festning til.

Om du ikke tok turen via Marienburg i går, har du fremdeles muligheten. Det er bare å krysse brua rett sør for Zell over til Kaimt og følge kartet der. Foretrekker du sykkelstien langs Mosel, holder du deg på høyre bredd. Men nye avgjørelser må tas i Bullay. Krysse eller ei? Det er ikke fritt for at det finnes et par godbiter på venstre bredd, men bare, BARE, om du er lysten på noen ekstra kilometer og noen oppoverbakker.
 Til Burg Arras er det riktig nok bare et par kilometer, men borgen troner på toppen av en 200 meter høy klippe, så litt anstrengelse må til. Men den lille borgen, som i dag er museum, restaurant og hotell (det eneste ekte borghotellet i Moseldalen), er et svært trivelig bekjentskap. Borgen ble påbegynt på slutten av 800-tallet som forsvar mot stadige vikingangrep, og den har klart seg gjennom historien uten å bli inntatt av fiender en eneste gang. Du kan klatre opp i det firkantede tårnet, hvor det er godt utsyn til alle kanter, du kan se det nydelige lille kapellet midt i tårntrappa, og den 17 meter dype cisternen som rommer hele 36 000 liter regnvann og som er så kald og mørk at vannet kan holde seg friskt gjennom månedslange beleiringer.
Et spennende stykke nåtidshistorie befinner seg også i denne lille borgen; et veggteppe som ble gitt som vennskapsgave fra president Charles de Gaulle til den tyske forbundspresidenten Heinrich Lübke i 1964 ”etter 350 år med strid mellom de to folk”, som det står i brevet som fulgte gaven. Teppet, som er fra 1700-tallet, er en vakker billedvev fra de berømte veveriene i Aubusson i Midt-Frankrike, og det ble opprinnelig bestilt av selveste Madame de Pompadour. Når det har havnet i Burg Arras, er det fordi dagens borgherre er nevø av Lübke.

Har du godt med krefter når du kommer ned fra borgens oppkjørsel, og har lyst til å forlenge avstikkeren med sju kilometer til, kan du ta til venstre mot Bad Bertrich i stedet for å dra tilbake til elva med det samme. Dette er en ekskursjon for alle som har forlest seg på romaner eller forsett seg på filmer med handling fra siste del av 1800-tallet, og hvor hovedpersonene stadig tilbringer tid på kurbad. Der sitter de bleke med teppe over knærne og kommer seg av sin tuberkulose eller rasler med diamantene sine i kurhotellenes ballsaler … Bad Bertrich er bygd opp rundt 32 grader varme glaubersaltkilder som var kjent alt i romertiden, og spor etter romerske badeanlegg finnes fremdeles. Men mest av alt ruver de staseligste Belle époque-hoteller med navn som Kurhotel am Kurfürstlichen Schlösschen og Kurhotel Fürstenhof. Det riktig oser av fordums storhet. Samtidig blomstrer moderne helseindustri med kurhoteller og kurtilbud av alle slag, og kurgjestene (man er da Kurgast, ikke pasient, må vite) kan, ved siden av behandlingene, delta ved så vel konserter som tedans-tilstelninger. Man må da holde en viss stil!

Trygt tilbake ved Mosels bredder kan du legge veien innom en av de mer underlige representanter for tyske museer: Et ovn- og dukkemuseum. Ja, du leste rett. I landsbyen Neef på høyre bredd ligger faktisk et Ofen- und Puppenmuseum med 60 staselige støpejernsovner og rundt 500 gamle dukker og teddybjørner. Noe for minst to interesser!
 Du nærmer deg nå Europas bratteste vinberg, Bremmer Calmont, rett utenfor Bremm. Calmont er en forenkling av romernes navn på stedet, Calidus mons, ”varmt berg”. På det bratteste er hellingen omtrent 60 grader, og at vinbonden må være både i god form og totalt blottet for høydeskrekk, er ganske klart. På et slikt sted blir det også forståelig at det finnes et uttrykk i Mosel-området, om du skal ønske noen noe vondt, som går slik: ”Måtte du arve et vinberg!”
 Så viktige som vinmarkene både har vært og er for Mosel-folket, og så mye tid som de alltid har tilbrakt på arbeid ute mellom vinrankene, er det ikke rart at de bygde seg kapeller midt ute i markene. Små, lyse kapeller titter ofte fram mellom rankene. Et slikt lite kapell, høyt på åsen ovenfor landsbyen Ediger noen kilometer etter Bremm, trekker til seg langt flere besøkende enn de lokale vinbøndene. Kapellet fra 1480 er utsmykket med et relieff som kalles ”Kristus i vinpressen” – rett og slett fordi motivet er Jesus plassert under korset i en vinpresse. Blodet renner fra sårene hans, og han tramper druer med føttene. Motivet er ganske uvanlig, og så vel troende som kunstinteresserte besøker gjerne det lille kapellet for å se det.

Det skulle nå være godt innarbeidet hos alle glade Mosel-syklister at veien langs elva er mild og slak, og at man slett ikke trenger å streve seg opp så mange bakker. Men en del av severdighetene har en lumsk tilbøyelighet til å være plassert oppe på topper og åskammer. Så også med romergravene i Nehren. Helt på toppen av vinmarkene ligger de, så de døde skulle tydeligvis ikke mangle utsikt. Gravene er restaurert utvendig, men på innsiden kan man utrolig nok fremdeles se originalmalerier. (Dette er det eneste antikke byggverket i Moseldalen hvor originalmalerier er bevart.)
 Fra Nehren går ruta atter til høyre bredd, og veien er ikke så altfor lang til vakre, lille Beilstein, også kalt ”Mosels Tornerose”. Byen har vært kulisse i flere tyske filmer, og særlig trappen opp til karmelittklosteret har vært et populært motiv. Burg Metternich oppe på knausen er også et kjent landemerke, og panoramaet der oppe kan ingen klage på. Navnet Metternich låter muligens kjent? Ja, borgruinens siste eier var nettopp den østerrikske statsmannen Metternich som dominerte Europa-politikken under og rett etter Napoleonskrigene.

Skulle du ha fått smaken på pussige museer etter møtet med ovner og dukker i Neef, bør du stikke innom Kafe Klapperburg før du forlater Beilstein. Det er jo ikke hver dag man kan beskue en real kaffekvernsamling!
Det er heller ikke hver dag man kan få se en ekte falkoner i arbeid, men dette kan la seg gjøre når du når dagens mål, Cochem. På Cochems flotte festning, Reichsburg Cochem, demonstrerer falkoneren ferdighetene til falker og ørner hver dag unntatt mandag, og rekker du ikke siste oppvisning klokka fire, er det nye muligheter neste dag klokka elleve. Borgen som opprinnelig ble bygd på tusentallet, har en blodig historie. En av slottsherrene knuste skallen på sin kone i et anfall av galskap, en annen ble myrdet av sin kone og en tredje ble myrdet av fiender. Ludvig 14.s tropper gjorde kål på det meste av borgen i 1689, og dagens borg er en nygotisk rekonstruksjon fra 1800-tallet. En riktig flott sådan. Men insisterer du på at borger må være originalvare, så kan du legge inn litt ekstra krefter for en avstikker til Burg Eltz på siste sykkel-etappe mellom Cochem og Koblenz.
Cochem har vært et populært reisemål siden 1800-tallet, og er i dag et av de mest besøkte stedene ved Mosel. Og om du er en sennepselsker, er det ett sted du ikke må gå glipp av i denne byen: Den gamle sennepsmølla på høyre bredd, rett ved brua. Selve mølla er fra 1810, og den ble installert i dette huset for få år siden av et ektepar med hjerte for god sennep – og uten angst for flom. (Om du ser på flommålemerkene ved Mosels bredd, skjønner du hva det siktes til. Moselhochwasser er et årvisst problem langs elva, og man kan merke seg det flotte tyske ordet for ”flomverntiltak” – Hochwasserschutzmassnahme.) Tilbake til sennepen: Du kan smake, du kan delta på omvisning, og om du har lyst, kan du så klart kjøpe krukker med senneper du sjelden har smakt maken til. Guten Appetit!

På strekningen Cochem–Koblenz blir vinbergene mindre dominerende i landskapet, men de gamle ridderborgene ligger fremdeles ganske tett og titter ned fra sine høyder. Den mest storslåtte av dem alle kan du imidlertid ikke se, for den ligger gjemt høyt oppe i en dal. Burg Eltz ligner et eventyrslott, og veien dit er, som i mange eventyr, en smule krevende. Først sykkel fra Moselkern og oppover den trange Eltztal til veien stopper ved Hotel Ringelsteiner Mühle. Der kan du parkere sykkelen, for det er slett ikke så enkelt å slepe den med seg de siste to kilometerne med gangsti. Vel oppe kan du puste ut og suge inn synet av et usannsynlig byggverk fra 1100-tallet, med tårn og spir som det rene torneroseslott. Det har aldri vært ødelagt, og det eies utrolig nok av samme familie i dag som i middelalderen.
 Synes du denne dalekspedisjonen blir i meste laget, kan du eventuelt legge inn en borgvisitt i Burg Thurant nær Alken på Mosels høyre bredd litt senere på turen. Den er lett å nå, ikke så altfor høyt oppe, og du kan sykle helt fram. Burg Thurant ble bygd av en mislykket korsfarer på 1100-tallet. Grev Heinrich av Pfalz hadde prøvd å innta borgen Turon i datidens Syria, men det var nytteløst, ettersom borgen var så sterkt befestet. Vel hjemme døpte han sin egen borg Thurant og håpet at den skulle bli like uinntagelig … Det holdt nesten. Erkebiskopene av Trier og Köln beleiret borgen i over to år fra 1245. Til slutt slo de til med kastemaskiner og dundret seg vei inn. Og da skal de blant annet ha forsynt seg med 300 000 liter vin fra borgens kjeller. Vin kan du smake på Burg Thurant den dag i dag, men du bør vel være litt mer måteholden.

Fra Cochem har Mosel holdt et rettere løp enn tidligere, og på de siste to milene inn mot Koblenz gjør den bare et par svinger. Før du når de siste svingene, kan du trille innom tvillingbyene Kobern-Gondorff og hilse på Mosel-ormen, der Tatzelwurm. Det er et fabeldyr av drageslekten og et gammelt Mosel-symbol. På det gamle torget i Kobern har ormen fått sin egen solide fontene, Tatzelwurmbrunnen. Ikke langt derfra, i Kirchstrasse som går opp fra torgets ene hjørne, finner du Tysklands aller eldste bindingsverkshus. Det er fra 1320.
 Fra Kobern gjør elva en buktning som bringer deg til reisens siste vinby; Winningen. Men det er en svært viktig vinby her i Untermosel, og den er hjemsted for en av Tysklands eldste vinhøst-fester, Moselfest um die Winninger Weinhex. Den arrangeres i månedsskiftet august-september hvert år, i vinheksas navn.
Når du så forlater Winningen, kan du vinke farvel til Mosels vinberg. Til gjengjeld kan du gjøre deg klar for et storslagent møte på Tysklands mest berømte hjørne.

Det ser ut omtrent som snuten på en krokodille. Eller en knipetang. Eller baugen på en båt. Ja, Deutsches Eck, det tyske hjørnet, kan absolutt minne om en båt. På båtens babord side kommer Mosel flytende, og på styrbord fader Rhinen, Vater Rhein. Og midt imellom, nesten ytterst i baugen, høyt på sin bronsehest, troner keiser Wilhelm 1. med stasbart og hjelm med fjærbusk. Han skuer ut over de møtende vannmassene som herfra renner mot Rotterdam og havet under navnet Rhinen.
Her hvor de to store vannveiene møtes, har det ligget en by i mer enn 2000 år. Romene kalte den Confluentes, som rett og slett betyr ”sammenløping av to elver”. Det navnet ble etter hvert til Koblenz. Dagens Koblenz har rundt 110 000 innbyggere og er en hyggelig blanding av nytt og gammelt. Store deler av byen ble ødelagt under 2. verdenskrig, men den hyggelige gamlebyen, som ligger mot Mosel, er stort sett intakt. Her kan du besøke flere vakre kirker, du kan rusle over plasser og torg – og du kan hilse på byens maskot, der Schängel. Det er liten slyngel av en guttunge som har sin vannspyttende statue på rådhusplassen. Schängel skal være Koblenz-dialekt for ”lille Schang” , og Schang var i sin tid koblenzernes uttale av det franske navnet Jean. Franskmennene okkuperte byen fra 1794 til 1814, så det var kanskje en og annen rampete Schang ute og gikk. Men i dag er han altså høyt elsket i byen.
Du har all mulighet til å kose deg i Koblenz og hvile på dine laurbær etter over 250 kilometer på sykkelsetet. Vil du koble av med moderne kunst, er kanskje Ludwig-museet noe for deg? Og er du Beethoven-fan, har du kanskje lyst til å ta en titt på huset der hans mor ble født? Og kanskje har du lyst til å undersøke en festning til? Ehrenbreitstein, som prøysserne bygde opp til å bli en av verdens sterkeste borger på 1800-tallet, ligger flott til på Rhinens høyre bredd. Men kanskje vil du helst ta livet helt med ro … ta en bedagelig liten båttur på de to ærverdige elvene? Eller rett og slett oppsøke Firmungstraße 34 for å finne ut om det er sant at byens beste is serveres på kafe Brustolon.

Om du nærer interesse for vin, men ønsker deg litt hjelp til å finne fram til riktig gode dråper i et område hvor utvalget er så stort som i Moseldalen, så hold et våkent blikk etter det gule, runde merket med ”der beste Schoppen”. Riktig nok er ordet Schoppenwein vanligvis betegnelsen for enkel bordvin, men i denne sammenheng er det merket for et sted der spesielt gode viner serveres. (Merket kan også stå på vinkartet, ved siden av vinens navn.) Siden 1999 har handelskammeret i Rheinland Pfalz stått for årlig vurdering av over tusen viner fra distriktet. Fagfolk fra mat- og vinbransjen gjør vurderingen, og de beste vinene får betegnelsen ausgezeichnet (utmerket) eller Siegerwein (seiersvin). Spisesteder som i minst tre år på rad har fått ausgezeichnet på 2/3 av sine viner, kan sette opp skilt med ”Haus der besten Schoppen”. Vil du spore dem opp på forhånd, ta en titt på denne nettsiden:
www.derbesteschoppen.de

Minimoselvinvokabular
ein Schoppen – et rundt vinglass
ein Schöppchen – et lite glass
Strausswirtschaft –vinservering hos vinbonde.
(En lov fra Karl den stores tid sier at vinbonden har lov til å servere gjester selv noen måneder i året. Maks antall gjester er 40.) Slike vingårdskafeer er ofte merket med en bukett (Strauss) eller en feiekost.
das Weinfass – vinfatet
die Weinlese – vinhøsten
die Weinrebe – vinranken/drueklasen
der Weinstock – vinstokken
die Weintraube – vindruen
der Wingert –vinberget (Mosel-dialekt)
die Weinstube – vinstuen
der Wintzer – vindyrkeren
der Weingut – vingården (stor)
der Winzerhof – vingården