Reiseskildring Gardasjøen

Copyright - ©
GARDASJØEN -

 

 

Romertidens overklassefamilier skjønte det. Venetianske fyrster og Lombardiske hertuger skjønte det. Mellomkrigstidens nyrike norditalienere, friluftslengtende fabrikkarbeidere, aldrende overklassefruer og ungdom med sans for la dolce vita skjønte det. Tyske pensjonister, seilere, solslikkere, syklister og nattereanglere, Vergil, Goethe, Hemingway, D.H Lawrence, og Mussolini – alle har de skjønt at Gardasjøen har alt en turist kan drømme om. Grønt, klart vann, mildt klima, vakre middelalderbyer, snøkledde fjell, vin, ost og kjøtt i alle farger og fasonger. Et landskap og en ro som gjør godt for sjelen. Her har det vært turisme lenge før ordet ble oppfunnet. Det var her romertidens rikmenn bygde sine ferievillaer og hit fabrikkeiere sendte arbeiderne på organiserte gruppeferier for å få frisk luft i lungene og fornyet arbeidslyst. Fortsatt er det ved Gardasjøen horder av moderne turister velger å feriere. Men ikke så mange nordmenn. I dag kjenner nordmenn flest lite til denne delen av Italia. Ola Nordmann har den senere tiden lagt sin elsk på Toscana. ”Alle” skal dit. Kjøpe seg en vingård, leie seg et slott, slå seg ned i en liten toscansk landsby. Selv om Gardasjøen og områdene rundt er vel så vakre. I tillegg unngår du å møte naboen og svigermor og venner, kolleger og bekjente. Og det er kanskje like greit?

Vi gjør som romertidens overklasse, 20-tallets livsnytere, Goethe, Byron og D.H Lawrence - og lar oss lokke mot Gardasjøen.

Gardasjøen – Lago di Garda, er Italias største innsjø. Den er 51 kilometer lang, har et areal på 369 kvadratmeter, er 346 meter dyp, og fordeler seg over to fylker –

Lombardia og Veneto. At venetianere og lombardere har kranglet, kriget og slåss om

makten over dette viktige, frodige og sentrale området, har preget byene rundt Gardasjøen i hundrevis av år, og å få en oversikt over maktskiftene opp gjennom historiene, krever at du holder hodet kaldt og tunga rett i munnen. Romere, gotere, frankere, franskmenn og østerrikere. Uansett hvilken fyrste, hertug, keiser eller hærfører som har erklært Gardasjøen som sin, så har dagliglivet til folk i området gått sin gang. Man har høstet sine sitroner, drukket sin vin og melket sine kuer. Levd det gode liv da som nå.

 

Nord-italienere er ikke som andre italienere. Det mener de i alle fall selv. Over halvparten av Italias brutto nasjonalprodukt er det Nord-Italia som står for. Her er inntektsnivået over dobbelt så høyt som i sør, arbeidsledigheten lav og kjøpelysten stor. Man tjener penger og man bruker penger. På stil. På dyre designerklær, trendy frisyrer, eksklusivt interiør, antikviteter, kunst, arkitektur – på å gi sine liv en estetisk innpakning.

En ting er sikkert; det er forskjell på italienere og italienere. Ikke så rart – tatt i betraktning av at det først var i 1869 at Italia ble en samlet nasjon. Skjønt samlet. Mange steder anser man seg fortsatt som selvstendige, og det er ikke få norditalienere som anser Milano som Italias egentlige hovedstad. Det er jo her pengene, industrien, de viktigste innovatørene, designerne og moteskaperne kommer fra. Det er her de har frodige sletter og rike jordbruksområder.

Så hva skal de egentlig med sine ”fattige” fettere i sør? De greier seg jo utmerket på egenhånd.

Familien har alltid vært – og er fortsatt viktig for italienerne, og italienere er kjent for å elske barn. At landet i dag har Europas laveste fødselstall med 1,3 barn, er derfor et kulturelt paradoks. Du vil merke det i byer og landsbyer – at barn ikke er noe vanlig syn i gatebildet. Det er derimot fancy og dyre butikker med barneklær og leker. At italienerne får få barn, betyr at både foreldre og besteforeldre bruker mye – veldig mye, penger på de barna de først får.

 

Bergamo er en by som ikke ligner noen annen. Gamlebyen – ”Città alta” kikker ned på sin moderne halvdel fra en bergknaus høyt der oppe. En kort ferd opp i høyden med kabelbanen fra 1888 – og du befinner deg i et eneste stort utendørs museum. Her virker det som om tiden har stått stille. Trange natursteinsbelagte gater, små trattoriaer og kafeer, middelalderbygninger, kirker og sjarmerende piazzaer. Alt grundig restaurert og vedlikeholdt, fasadene opprinnelige og uten skjemmende neonskilt eller moderne tilbehør. At det faktisk bor mennesker her, at barn går på skole og at det skjuler seg kontorer, verksteder og bedrifter bak eldgamle murvegger, er nesten ufattelig. Noen av høydepunktene her oppe er plassen Piazza Vecchia - ifølge arkitekten Le Corbusier, et av verdens vakreste eksempler på renessansearkitektur, klokketårnet Torre Civica fra 1100-tallet, som fortsatt slår sine slag klokken 22.00, katedralen Il Duomo, og kirken Basilica Santa Maria Maggiore fra 1137, med sin romanske arkitektur og vakre utsmykning.

Komponisten Donizetti ble født i Bergamo, noe byen er stolte av. I dag finnes det både et Donizetti-museum og et teater oppkalt etter ham.

Bergamos dialekt er et mysterium. Byens innbyggere snakker på en måte som ikke ligner noen annen i området, og er en vrien lingvistisk nøtt ingen riktig har greid å knekke. Det er rett og slett en uløst gåte for språkforskere og historikere. Bergamos aller tidligste innbyggere var keltere. De slo seg ned allerede i der 4. århundre f. Kr., og kalte byen Bergheim. Noen mener dialektmysteriet har en keltisk relatert løsning, men sikre er man ikke.

Uansett; stopp og lytt. For selv uten å være dreven i italiensk språk, vil du høre at dette låter annerledes enn det meste.

Om Città bassa - den nedre delen av Bergamo kalles moderne, og er nyere enn middelalderbyen på toppen, så er den ikke akkurat noen hypermoderne by. Mye av arkitekturen er fra rundt 1920-tallet, og er i dag historisk interessant som et godt bevart eksempel på storslått og forseggjort jugendstil. Både banken Banco d`Italia og byens hovedpostkontor er interessante art deco bygninger.

Som overalt i denne delen av Italia, er det gode muligheter for å bedrive den norditalienske favorittsporten shopping. Byens eksklusive designerbutikker befinner seg innenfor et begrenset område rundt gatene Via Torquato Tasso og Via Broseto. Her finner du det meste – Max Mara, Versace, Dolce & Gabbana, Cerruti og andre velkjente skapere av skjønnhet og stil. Byen er akkurat passe stor til at du kan nå det meste til fots – og finne frem til små perler av butikker og restauranter, med eller uten kart. En ideell by å utforske, lete seg frem i – ja til og med å gå seg bort i. Om ikke du finner det du leter etter, finner du sikkert noe annet.

Bergamo er i dag en by med en blomstrende økonomi, noe som forklarer både innbyggernes selvsikre holdning og måten man har brukt penger på vedlikehold og bevaring av både gammelt og nytt i den todelte byen.

 

 

På sykkelturen rundt Gardasjøen kommer vi til å bevege oss mellom to ulike fylker; Lombardia og Veneto. Merker man noen forskjell fra det ene til det andre? Ikke umiddelbart, men de finnes. Både når det gjelder dialekt, matkultur og historie. Men som utenforstående vil du ikke merke det. Både Lombardia og Veneto har høye fjell og myke åser, strandlinjer og maleriske små middelalder- og renessansebyer. Begge fylkene bærer i dag preg av velstand. Lombardia er, med sine 8,5 millioner innbyggere, Italias mest folkerike region og står for en fjerdedel av Italias brutto nasjonalproduktet og en tredjedel av landets eksport.

 Området har rikt landbruk, god økonomi og evne til å ta vare på byene, bygningene, kulturen og historien sin. Her legger man brostein som i middelalderen, bevarer renessansearkitektur og tenker estetikk. Her bygger man ikke høyblokker eller rekkehus, men er opptatt av å bevare og integrere fremfor å fornye og forandre.

Nesten like sikkert som at alle små byer og landsbyer har en kirke, har de en gate eller piazza oppkalt etter Guiseppe Garibaldi – frigjøringshelten, eventyreren og revolusjonskrigeren som fullførte samlingen av Italia ved å gjenerobre Sicilia og Kongedømmet Napoli i 1860. Eller en statue, et sitat eller et maleri av Goethe. At han la sin elsk på, og skrev vakkert om Gardasjøen, vet man å utnytte for alt det er verdt.

 

Og så var det maten da. Det finnes dem som spiser for å leve, og dem som lever for å spise. I Italia er det stort sett det siste som gjelder. Og i det frodige området rundt Gardasjøen befinner man seg i Italias spisskammers, med gode muligheter til å gjøre livet til en matfest. Alle som har reist litt i Italia vet at det er store forskjeller på italiensk mat og italiensk mat. De ulike regionene har sine egne spesialiteter og kulinariske tradisjoner. Lombardia er Europas viktigste område for risproduksjon, noe som gjør at risretter er mye vanligere her enn ellers i Italia.

Risotto finnes i alle tenkelige og utenkelige varianter – kokt i timevis som seg hør og bør. Ellers er polenta typisk for området, og noe du vil finne på de fleste menyer. Det er utrolig hvordan en dyktig kokk kan forvandle de gule grynene til totalt forskjellige retter. Kokt polenta, stekt polenta, polenta tilsatt safran, ost, smør, salt, sukker, kjøtt, fisk eller grønnsaker. Som forrett, hovedrett, dessert eller i kaker. Godt, men ikke akkurat lett mat. Det gjelder også de lokale pastavariantene, gjerne ravioli fylt med ulike regionale godsaker som gorgonzola, gresskar, løk, asparges, valnøtter og kjøtt, servert med ost og smeltet smør. Nettopp bruken av smør er også et kjennetegn for området. Mens olivenoljen gjerne har hovedrollen i det typiske italienske kjøkken, bruker man her i den nordlige delen av landet mye smør i matlagingen.

Og fisken spretter hyppig i Gardasjøen. Det betyr gode muligheter for å finne ferskvannsfisk på menyen, både ørret, karpe, sik, kreps – eller mer slibrige saker som ål, snegler og frosk.

Og skal du først være modig, hvorfor ikke prøve eselkjøtt? Polenta med esel? Eller en porsjon pasta med eselsaus, kanskje?

Vinen fra området rundet Gardasjøen er kanskje ikke like berømt som den toscanske, men det produseres store mengder vin i åsene rundt innsjøen– mange av dem av høy kvalitet, både rød, hvit og ikke minst ”spumante” – musserende. En god lokal Prosecco kan nesten måle seg med ekte champagne. Ber du om husets vin, får du som regel skikkelige saker til en billig penge.

 

Ellers er de mest berømte ”Garda-vinene” Bardolino, Bianco di Custoza og Lugano.

Og har du mage og promilletoleranse til det – bør du en gang i løpet av turen unne deg et glass Grappa. Vi er tross alt i Italia.

Skal du gjøre som italienerne, spiser du en liten kake eller croissant til frokost – selvsagt akkompagnert av sterk espressokaffe, et lite rundstykke eller en snack litt utpå formiddagen, og så – en diger fireretters lunsj ved 13.00-tiden. Ved 18.00-tiden rusler du ut og tar deg en aperitif på en kafé eller vinbar. For italienerne er dette et sosialt høydepunkt, og ofte viktigere enn selve middagen. Her er det høy stemning, høylytt diskusjon og ett glass blir som regel til flere. Det er også vanlig å bestille små tallerkener med fingermat som man deler med kjente og ukjente mens tiden går og glassene tømmes. Hva betyr dette? Jo, at italienerne ofte ikke er spesielt sultne når de setter seg til middagsbordet ved 19.00-20.00-tiden. En hovedrett uten for mye tilbehør eller en enkel pizza er gjerne nok.

 

 

Med myke moreneåser og lune lier dekket med vinranker, oliven og sitrontrær, ligger Desenzano del Garda i sydenden av Gardasjøen som et lite halsgropsmykke med trange gater, en livlig havn, en borg og en vakker kirke. Desenzano er Gardasjøens største by, og i stor grad preget av bygninger og bystruktur fra 1400-1500-tallet. Havnen er byens hjerte – og det er i havneområdet det meste foregår, både av uteliv, båtliv og handel nå som før. Desenzano lå i sin tid midtveis i handelsruten for frakt av rav fra Baltikum til Middelhavslandene, og rav har vært – og er en viktig smykkestein i området. Romerne oppdaget tidlig den lune viken med de lange strendene, og etablerte både feriehus og gårdsbruk i området, en av de viktigste var Villa Romana – Nord-Italias fremste eksempel på en romersk villa. Ruinene av villaen ble oppdaget i 1921, og er i dag en arkeologisk, kulturell og historisk interessant severdighet i utkanten av byen, åpen for turister. Karmelittklosteret og kirken, Santa Maria di Senoribus er også verdt et besøk, og i sentrum av byen kan du ta en titt på katedralen, il Duomo, fra 1586. Vil du ha panoramautsikt, tar du deg en tur opp til Desenzanos Castello - middelalderborgen på toppen.

Desenzano erStille og rolig om vinteren – og full til bristepunktet av turister om sommeren – både italienske og utenlandske, seilere med lekre og langt fra billige farkoster, tyske pensjonister, vindsurfere og ungdom med fest og natteliv som prioritet. Og familier. Europas nest største fornøyelsespark, Gardaland, ligger nemlig midt mellom Desenzano og Peschiera, og er drømmemålet for mang en liten pode med mammas og pappas lommebok innen rekkevidde.

Hva gjør man i Desenzano? Man slapper av. Man kikker på livet. Ser og lar seg bli sett. Spiser, drikker, spaserer og bader. Byens severdigheter er unnagjort på en dag, og du kan ta ferge over til den lange landtungen som skimtes på andre siden av innsjøen. Der ligger Sirmione, en av områdets mest idylliske og historisk interessante byer.

Aller ytterst på odden ligger restene av den romerske rikmannssønnen og dikteren

Catullos storslåtte ferievilla fra det første århundre. Her – i det enorme byggverket med flere hundre rom, indre parkanlegg, svømmebasseng og fantastisk utsikt utover Gardasjøen, skal Catullo ha pleiet sin kjærlighetssorg med å skrive dikt til sin vakre, mye eldre og – dessverre gifte elskerinne.

 

Området er i dag naturreservat og villaen en arkeologisk perle, mer intakt enn mye annet fra samme epoke.

Sirmione er ellers en magnet for turister. For familier på søndagspromenade, for spa-gjester på luksushotellene, for kjærestepar som vil drikke vin og se på solnedgangen, familier som har lovet ungene iskrem på en av byens koselige iskrembarer og for alle dem som vil spasere i de pittoreske gatene eller langs turstiene i vannkanten, spise på en hyggelig restaurant og besøke borgen Rocca Scaligeri – med vollgrav, hvite svaner og eventyrslott-utseende, bygget på 1200-tallet av slottsherren Mastino della Scala.

 

I denne enden av Gardasjøen har handelsruter passert, kriger blitt utkjempet og hærførere speidet utover det vide landskapet etter sine motstandere. Mellom vinmarker og små pittoreske landsbyer finner du flere historiske steder og monumenter. Tårnet San Martino della Battaglia ligger fem kilometer utenfor byen med samme navn, er 74 meter høyt og ble reist i 1878 til minne om slaget som utspilte seg her under den italienske frigjøringskampen.

Den lille landsbyen Solferino ble satt på verdenskartet i 1859, som åsted for det berømte slaget der Napoleon III i samarbeid med Kong Victor Emmanuel, slo østerrikerne. Her er det i dag en borg, et lite slott og et minnesmerke over Røde Kors, som ble stiftet i etterkant av dette blodige slaget. Så fredelig det småkuppete landskapet med late vinmarker og søvnige landsbyer enn virker, er det mye blod som har blitt spilt på bakken under sykkelhjulene våre.

Neste by på rundturen vår er Peschiera di Garda – nok en populær ferieby, med pittoresk bykjerne med dyr shopping og trange gater. Byen har en stor lystbåthavn, campingplass og milevis med strender. Peschiera er en festningsby og festningen er fortsatt byens dominerende kjennetegn, med vollgraver og byport, voller og gamle kasernebygninger. Festningen i seg selv er et monument over ulike epoker. Den ble opprinnelig bygget av venetianerne i 1553, siden utvidet og forsterket av Napoleon og nok en gang påbygd av østerrikerne. Fra festningsvollene kan du se ender dykke, fisk sprette og elven Mincio slynge seg flatt innover i landet mot Mantova. Her går en populær sykkelsti gjennom frodig slettelandskap med små sjarmerende landsbyer strødd langs elven. Den bittelille og eventyraktige byen Broghetto er bygget opp rundt en gammel mølle, og har restauranter og et lite hotell som ligger så å si midt ute i elven. Denne lille oasen er, ikke uten grunn, et populært stoppested på veien mot Mantova.

Der elven Mincio svulmer opp og forvandler seg til tre innsjøer; Lago Superiore, Lago di Mezzo og Lago Inferiore, ligger byen Mantova som et innlands-Venezia omgitt av vann på alle kanter.

På oppdagelsesferd i Mantova, er Gonzaga et navn du vil se, lese og høre nevnt over alt i Mantova. Gonzaga-familiens dynasti styrte Mantova i nesten tre hundre år – år med fred, vekst og enorme pengesummer investert i Gonzagaenes store lidenskap; kunst og kultur. Familien kjøpte kunst for enorme beløp, knyttet til seg berømte kunstnere og opererte gjerne som mesener og sponsorer for unge lovende kunsttalenter, lot dem få bo og arbeide i sine palasser og slippe økonomiske bekymringer. Den i dag mest kjente var Andrea Mantegna, som skulle komme til å prege Mantova. Til tross for at Mantova er full av historiske bygninger og arkitektoniske perler, så er det lite som kan måle seg med Palazzo Ducale, Gonzagafamiliens storslåtte hertugpalass. Med sine over 34 000 kvadratmeter, over 500 rom og saler, gårdsplasser, veier og indre hager, er palasset så å si en liten by i seg selv. Et besøk i denne kulturelle skattkisten er en unik, men tidkrevende opplevelse, og en maratonøvelse i inntak av kunstverk og utsmykning. Her er fresker og gobeliner, malerier og mosaikker, bueganger, karnapper og en egen miniatyravdeling, som visstnok skal ha vært tilholdssted for dvergene som var ansatt som tjenere i huset. Frederico Gonzaga var lidenskapelig opptatt av hester, lot dem bo i palasset, og bygget egne trapper og dører for å få dyrene ut og inn. En annen lidenskap han hadde var kvinner. Og det holdt ikke med en. Litt utenfor bykjernen fikk han derfor bygget nok et palass, Palazzo - til frekventering av sine elskerinner. Med en vakker park rundt, og en stor kunstsamling, er også dette verdt et besøk.

Ikke mye i Mantovas gamle bykjerne er forandret siden renessansen. Gatene er trange og belagt med naturstein, plassene er omkranset av gamle hus og pittoreske arkader, og mange av restaurantene, kafeene og trattoriaene ligger på samme sted og bærer samme navn som på 15-1600-talllet. Med unntak av byens Mc Donalds – som heldigvis ligger diskret kamuflert innenfor vakre, mange hundre år gamle vegger.

  

Du ser den over alt. Utstilt i bakerivinduer, i kafédiskene, delikatesseforretningene og turistbutikkene. Og kanskje burde du prøve den – som en nysgjerrig turist seg hør og bør. Vi snakker om ”torta sbrisolona” – Manatovas berømte bakverk. En kake bakt med polenta, hvetemel, sukker, eggeplommer, hakkede mandler og stekt til den er så tørr og sprø at den ikke kan skjæres i, men må spises som smuler, gjerne med skje.

Vi befinner oss i et av Europas flateste distrikter, og som i andre flate byer er sykkelen en viktig del av bybildet også i Mantova. Fruer i høyhælte sko og designersolbriller sykler, forretningsmenn i blanke sko og nystrøkne skjorter sykler, bestemødre, nonner, gamle menn med avis under armen og sigarett mellom tennene, tenåringer og politimenn – alle kan de observeres syklende gjennom Mantovas smale gågater. Byen er ikke større enn at alt er innen gangavstand, men severdighetene ligger så tett at det å gå et par hundre meter kan ta flere timer hvis du

skal stoppe opp og kikke på alle bygninger, plasser og kirker av interesse. Eller prøve ut alle de hyggelige barene og kafeene.

Kanskje er det like greit å sette seg ned og la inntrykkene komme til deg, fremfor å skulle løpe rundt og jakte på inntrykk.

Og inntrykk vil du garantert ha mange av, når du setter deg på flyet hjem til Norge. Smaken av sprudlende prosecco, lyden av høylydte samtaler og synet av grønt vann og hvitkledde fjelltopper. Og av at norditalienere er noe for seg selv.

 

 

 

  

SITAT:

”Kennst du das Land wo die Citronen blühn?”, Goethe (Som startet sin berømte ”Italienske reise” med et langt og inspirerende opphold ved Gardasjøen i 1786)